Paal Brekke: Pass for dørene

Vi kjenner alle den grøntlysende mann i trafikksignalet, avløst hvert 40. sekund av en rødtlysende mann. Når vi venter, er vi utålmodige, når vi springer over gaten ville vi helst ha sluppet. Rolf Jacobsen legger en dypere slags ambivalens i det. «For se [lar han den røde mannen si] hvor langsomt det går / med verden og vreden og vold- / somheten og vantrivselen»; men «GÅ / sier den grønne / gå bare gå / med deres verden voldtekt / valium og vacuumpakninger». Vi står og venter med vår vantrivsel, iblant ser vi gjerne hele sivilisasjonen dø i trafikken.
Diktet heter «Grønn mann» og det er det første i Rolf Jacobsens nye samling. «Grå skip» heter et annet, det nest siste. De grå krigsskip går ut for å forsvare – ja hva? Det vet jo alle, det er et banalt spørsmål. Men nei, undres dikteren, er det kanskje våre «frustrasjoner fugledøden fortaushelvetet og friheten (sier noen) til å velge hudkrem» de skal forsvare? Iallfall går de ut, de grå skip.
De to diktene gir på en måte samlingen dens ramme, – da både ved sin plassering og ved likheten i titler, i bruken av bokstavrim og i teknikken med å knytte uvante assosiasjoner til det tilvente. I «Lysskifte» går han også ut fra en slags banalitet: at Jorden dreier rundt, og når det blir mørkt her, blir det lyst et annet sted. Men hva dikteren spør om, er hvor mye vi vil vite om det solen skinner på helt andre steder; som for eksempel i Vietnam. Vil vi ikke heller snorke trygt i vår egosentriske innskrenkethet? Ordene får en farlig undertone; for når kvelden kommer og vi har «brukt opp vår dag», da må vi nøye oss «med coca-reklamen og månen», da strekker mørket seg, for oss, til verdens ende.
Mange land skal ha sitt daglige lys, slik heter det også et sted, og med en typisk Jacobsen-formulering. Han legger bare mer av krav, og anklage, i den nå. Farlig blir han også når han ser den «gamle mann verden» som en liggepasient på aldersheimen. «Kanskje en sprøyte, søster? Men bare mot smertene». Med sprøyter og piller vil vi beroliges. Men vi aner selve dødshjelpen som noe innsydd i nattskjorten, den skal det ikke snakkes om; det bare klemmer slik under ryggen, det gjør vondt å ligge. «Bly» heter også et dikt; det er «bly / i luften, i batongene / patronene, bly- / tungt hjerte så lenge du lever kamerat».
Innenfor den nevnte rammen finner man altså at Rolf Jacobsen er blitt så meget mer «politisk» enn før; da særlig med siktepunkt på forurensningen, tingdyrkelsen og u-landsproblematikken. Man kunne si: der slår han følge med svært mange diktere i dag. Man kunne også si: han gjør det bare vakrere, med større billedfantasi enn andre, – og dermed kanskje også mer slående? Eller muligens tvert imot?
Som noe langt mer nytt hos Rolf Jacobsen, enn dette, finner jeg i hans siste samling også uttrykk for en uro, nesten avsmak ved å gjøre vakre ord av alt. Også for vår såkalte finlyrikks fineste lyriker må det føles, når han vil ha noe sagt, at selve skjønnheten som han kan si det med forråder budskapet. Det har å gjøre med at man er innenfor i dette samfunn, og ikke minst i språket er man innenfor, med alt man ytrer seg imot. Og at det også for Rolf Jacobsen er blitt et plagende dilemma, sier kanskje mest om den selvprøvende fornyelse han er inne i.
Han unngår ikke helt (synes det for meg) iblant å slå over. Han begynner et dikt i egen velkjent stil om en innsjø; om alt som kan speiles i den, all virksomhet både i og på den, – helt til en regnskur drysser ned på den «som melis». Da er det straks før han bryter av det hele: «Nei dette var for søtt.» – Der er jo alltid en hinne mellom det som ses og det som sies; den oppstår i språket. Men en melishinne vil de færreste forbinde med Rolf Jacobsens språkproblemer.
Verre synes han å slå seg selv over fingrene som den «kosmiske poeten». Han skriver om stjernene over oss: «Hva vet du om dette. Det gamle / du ser deroppe statisk og fosforskimrende / er kanskje verdens sperma, Guds sed, som flommer / og jorden den du står på er cellen / den ene den benådede …» Det gir meg et vondt støt i ryggraden at ikke det praktfulle bildet får stå urørt; at dikteren må nedlegge seg: «Men vi skal dø snart og det gjelder å få med seg alt / bil kone og gressklipper og ikke tulle seg bort / med tanker som gjør deg bløt.» Jeg oppfatter dikterens ambivalens, både overfor seg selv og omverdenen; men her er det bli, kone, gressklipper og bløthet som er klisjeene.
Dikt, slik som Rolf Jacobsen skriver dem, kan også være noenting å puste dypt og fritt inn og ut med; og i forurensningens tid er det kanskje slett ikke upolitisk. Så la meg avslutte med å sitere «Det var en gammel natt»:

Det var en gammel natt som kom.
Velkjent og litt trett. Alt
visste hun om, vegger og tak
og tankene, hvor de for.
Hun skrudde fuglene ned,
ba kvelden gå hjem til sitt,
satte seg ned derute og lot
strikkepinnene gå – det store
grå regnet som skal være ferdig til høsten.

Slik er da også den «kjente og kjære» Rolf Jacobsen fremdeles til stede i den nye samlingen. Han, som helt uten noe politisk samvittighetsbesvær kan formidle – ja for eksempel den nære følelsen av god tretthet på Jorden. Man puster befriet ut, og det er ikke usosialt.

Dagbladet 4. november 1972

Odd Solumsmoen: Kloden som krenger

Innestengt sitter vi der, en gruppe tilfeldige mennesker, noen kjenner hverandre igjen, noen er fremmede. Alle er fraktgods akkurat nå. Det gjelder å komme av, tidsnok. Ikke bli hengende igjen i dørene, ikke kjøre for langt heller. Vi må passe oss for dørene når vi er ute og reiser. Til vi en dag er helt fremme, og krematoriets dører lukker seg bak oss. Noen tror at nettopp da inntrer forløsningen. Nå kan ingen dører holde oss innestengt lenger, for vår ånd flyver fri. Den stiger opp til Gud, har vi latt oss fortelle, eller forblommer seg, med Olaf Bulls ord, i den hemmelige vår «i mere evig form for dine kjære.»
Nå er det ikke metafysiske aspekter som tas opp i Pass for dørene – dørene lukkes, Rolf Jacobsens nye diktsamling. Den er full av høyst jordiske realiteter. Virkeligheten er nå engang det i har å holde oss til, som i et dørhåndtak, som i et gelender i trappen – eller noe vi trår på, trygt, som på brusteinen i gatelegemet. Hvor «åndelige» vi selv er, hvor spiritualisert homo sapiens er, har vi sett tragiske eksempler på i vår tid. En anatom av fag vil også nekte – og det er nesten en beroligelse – at vi består av mer enn det som obduksjonsrapporten kan beskrive. «Det andre», sjelen, unndrar seg ethvert likskue.
Rolf Jacobsen har en lidenskap for det faktiske som er sjelden blant lyrikere, og som en kunne ønske var litt mindre sjelden. Luftige spekulasjoner, hjernespinn, er ikke hans sak, og aldri som utgangspunkter. Det han ser og hører, opptar ham, beveger ham. Det han fysisk fornemmer, kjenner, kan ta på, kan fastslå: Men

… noen tror på håpet
stikk imot all forstand,
livet i dødens rom, dets
trotsige stjerne.

Han veier ordene mot hverandre, prøver vekten av dem. Som om de var steiner, bokstavelig håndgripelige. Kantede eller rundslipte. Prøvd av tider og av elementene. De holder. Om de ikke holder, kaster han dem ut igjen, som muslingsankeren kanskje. Som han Astrid Ehrencron Kidde forteller om i Hvem kalder. Er det noen perle her? Hva skjuler seg i denne fysiske form?
Så blir linjene i Rolf Jacobsens dikt, ordene, bildene, mettet med mening. De kan tolkes, men ikke bortforklares. Diktet er der. Det er kommet til verden.

…

Vent på oss sier ordene. Ikke så fort. Dette
skal bli et dikt.

Vil vil helst tro at det haster. Forteller ikke lyssignalene det? Kanskje vi har «i nøyaktig astronomisk tid / bare førti sekunder».
Ja, hvor lang tid har vi egentlig – ikke på gatehjørnet, men på jorden?
Så tydelig spør ikke Rolf Jacobsen. Han nøyer seg med å vise oss situasjonen. Han peker på tegnene. Tyde dem overlater han helst til oss selv.
Tegn og tydning het en diktsamling av Emil Boyson, fra 1935. Det er ingen tilfeldighet at jeg nevner Emil Boyson i en omtale av Rolf Jacobsen – enda de har et vidt forskjellig utgangspunkt. Den første i de franske symbolistene, en andre i den funksjonelle «ting»-poesi, i den nye sakligheten som noe het engang. Men deres «linjer» løper likevel sammen, tror jeg, langt ute, eller lenger fremme: meget av det som overvelder oss, er uvesentlig. Meget av det som vi likegyldig går forbi, kunne derimot ha sagt oss sannheten. Det meste er tegn for livet, ikke livet selv. Hvordan tyder vi så tegnene? Hva gjør vi med livet, vi som snart skal dø:

… og det gjelder å få med seg alt
bil kone og gressklipper og ikke tulle seg bort
med tanker som gjør deg bløt.

Arbeiderbladet 8. november 1972

Thor Sørheim: Noen tror på håpet

Da Rolf Jacobsen debuterte for snart 40 år siden, var han en sensasjon. Han brakte vår teknifiserte hverdag inn i lyrikken og ble forløperen til modernismen i Norge. Men Jacobsen har aldri grunnlagt noen retning i litteraturen. Han har utviklet seg fra bok til bok med en personlig stil som ingen har klart å etterligne. Dette skyldes hans fabelaktige evne til å skape originale bilder og hans nære forhold til livet rundt seg, fra sneglen i gresset og til den fjerneste stjernetåke.
Den siste boka vitner igjen om fornyelse, som vi så antydning til i Headlines. Han benytter seg mer og mer av småord og hverdagslige uttrykk. F.eks. «Voff-voff», «oj-oj», «bært-bært», «pst». Dette skaper en uhøytidelig tone, og jeg tror det er en livsoppgave for Jacobsen å få brukt disse ordene som så lenge har vært oversett.
Rolf Jacobsen tilhører sin samtid. Vi kan ikke «klippe oss ut av tiden som et utklipp av en avis og ligge og gulne i en skuff. Han var rar.» Noen samfunnsanalyse gir han ikke, men med tittelen og de svarte permene, oppfatter jeg boka som en reise gjennom vår dystre og truende verden. Og når det gelder motiver, uvante perspektiver, nye kombinasjoner og overraskende innfall, kort og godt det som skal til for å skrive gode dikt, er Jacobsen suveren. Vi lever i en oppjaget tid:

Heihei vent nå roper vinden,
det kommer et lavtrykk til
og jeg skal velte en lysmast
i Valsøyfjord.

Vi lever videre i en likegyldig tid:

Mirakler som hender omigjen
er ikke lenger mirakler
blir snart likegyldigheter
som ansikter i en buss

Men det er også lyspunkter. Livet består av lys og mørke, sol og skygge, og «noen tror på håpet / stikk imot all forstand, / livet i dødens rom, dets / trotsige stjerne.» Men det største underet er hjertet:

Alltid er det på fart og går,
humper avsted og går,
sårbent, låghalt og trøtt
som om det skimter et hus
et lys en venn
som jeg ikke vet om.

Rolf Jacobsen har med denne innholdsrike samlingen igjen vist at han er et diktergeni, og at kilden til hans diktning er kjærligheten til alt som er skapt. I «Briefing» taler han de små og forfulgtes sak, og de siste linjene er tankevekkende for både troende og ikke-troende:

Slipp ikke taket. Husk på
at jorden snurrer
rundt og rundt
og rundt og rundt
og at alt som er
kommer igjen
– også jeg. Sa Gud.

Vårt Land 17. november 1972

Arvid Torgeir Lie: Rolf Jacobsen

Og det gjelder å få med seg alt
som tyven sier
når huset tilfeldigvis står tomt
og det bare er en eldgammel sol
og en blindfødt måne som holder vakt.

(«Angelus»)

Tre år etter Headlines har Rolf Jacobsen ny bok, og han held fram der han sist slapp. Også nå er det dikt med full meining og i full drift! (Skulle det hende at han ikkje lykkast fullt ut med eit dikt, er det bare ein tilfeldighet, og ikkje noko anna.)
Men Jacobsen er blitt mørkare i skrifta med åra, meir prega av kultur- og samfunnskritikk, og av mismot. Det kan ofte sjå ut som om han ikkje har stor tru att på denne verden, den der gamle mannen, som han seier. Den moderne økonomi- og industristat er sjølvdestruktiv og øver samtidig ein destruktiv virkning på samfunnet i den fattige del av verden (økon. utnytting og krig). Boka Pass for dørene – dørene lukkesinneheld også andre slags dikt, eg hadde nær sagt vær- og vind-dikt kjent frå hans tidlegare lyrikk. Dessutan fins det refleksjonar over alderdomen.
I diktet «Knust ansikt» som er det siste i boka Stillheten efterpå (1965) fann Jacobsen fram til ein ny tone i dikta, ein tone som har overtatt i dei to siste bøkene (utan at den gamle derfor er blitt borte). I årets bok kan ein finne dei to tonane bokstavleg talt side om side på sidene 10 og 11 («Vent på meg» og «Kniver kniver»). Språket i denne nye dikttype står for meg som eit slags teknisk papegøyespråk, eit hermespråk, mekanisk og tannhjulaktig, opprekning og gjentaking, eit språk for dei ubarmhjertige fakta. Nå blir sjølve det formelle ein tolkar av våre omgivelsar (framandgjorte og umenneskeleggjorte).
Ein kan innvende at Jacobsen har skildra vårt teknifiserte samfunn framifrå før, på sin gamle måte. Forskjellen er at han dengong likevel kunne stå utanfor, på landskapets og blomstenes grunn då han skreiv sine dikt (… «Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine»). Nå må/vil han stå innanfor på dette samfunnets eigne grunn, og då ville han ha eit nytt språk, ein ny tone å skrive i. For kva skal ein forresten ty til overfor alle ulykkesofra i trafikken? – Kva skal ein ty til inne i storbyrøyken, eller når ein skakar inne i ei høghusblokk? Då spiser de ikke lenger bare av skogene.
Og Rolf Jacobsen har hatt ein serleg føresetnad for å forme dette nye diktspråket med sin alltid vakne sans for det fysiske miljø kring oss, og eg trur det kjennest som ein tilfredsstillelse for han å skrive desse nye dikta. (Hans relativt store produksjon dei siste åra kan og tyde på det.) Det fins sjølvsagt mange relevante former i poesien, Rolf Jacobsens er ei av dei.

Vinduet 1/1973