Simen Skjønsberg: Brev til lyset

Det fortelles om Shelley at han kunne storme fram til et lite barn han så på gata og riste i det for å få det til å fortelle om den virkeligheten det kom fra. Han mente at barnet ennå måtte bære minner om virkeligheten det forlot da det ble født og kom over i vår verden.
Når man leser Rolf Jacobsens siste diktsamling Brev til lyset har man i blant følelsen av at han kunne gjøre det samme. Selv om han da naturligvis ville bli meldt til politiet for barnemishandling.
Et gjennomgangstema i denne diktsamlingen er dikterens erkjennelse av at vi engang eide en virkelighet vi ikke lenger har kontakt med:

Det er noe vi har glemt
av skrift i vinden og tordenen
hva de sier.

Regnet slår mot rutene,
vinden løfter det opp og visker det ut,
sommerfuglen spiler ut det røde seil.
Vi kan ikke minnes hvor vi er
– vi har det like på tungen
men den lammes plutselig og alt
er som bak et slør.

Noe vi har glemt,
et sprang av tiden, et sprog
som før var kjent,
alt er tyst.

– Noe vi har glemt,
regnets tordenens bokstaver vi ikke mer kan lese,
tegninger på sne, alt er kommet bort.
Sommerfuglen bretter plutselig ut sin vinge
som en flammende munn og hvisker ord,
bokstaver ikke leselige
bak murer av sten der noen gråter
og du kan ikke hjelpe.

Vi kan iaktta hvordan verden omkring oss ikke bare vitner om den tapte virkelighet, men også finner den, mens vi stadig er stengt ute fra den store sammenheng:

For snart skal alle lyd i verden
hjem og sove
og alle farvene bli trette av å farve
og reise bort fra oss til ukjent sted
og alt skal viskes ut med myke kluter
som nu inatt med det støvfine regn som sølv
over alle parker ruvende som porter
inn til et rike vi engang dro bort fra
og tausheten skal bryte frem
i alle trær.

Som enhver annen ny diktsamling av Rolf Jacobsen, røper også Brev til lyset nye trekk ved dikteren. Det er en ganske særegen utvikling man kan iaktta hos ham fra bok til bok. For å si det slik: Rolf Jacobsen er aldri den samme, men alltid den samme. Den virkelighet han dikter ut fra blir alltid videre – eller dypere. Men strukturen i hans dikt er stort sett den samme, hans spillende fantasi som gjør ham til en av våre mest originale diktere, hans glitrende, overraskende evne til å finne bilder er den samme. Han ser som alltid før også de konkrete fenomeners mulighet til å uttrykke noe abstrakt, i blant tørner konkretene og abstraktene sammen i en poetisk eksplosjon som for eksempel når han ser «tankene sildrer nesten lydløst forbi mot elven over røtter og de lave stener i din drøm …».
I det hele tatt er han stadig like ukonvensjonell og dristig i sine dikt. Har vi ikke i årtier godtatt at intet i verden er stillere enn snø? Nå kommer plutselig Rolf Jacobsen og forteller at snøen bjeffer, og han ser den som en stor hund som legger seg utenfor alle dører. I januar støter han stadig pannen mot stjernene som på et loft med gamle uniformer.
Men det er i blant vanskelig å følge ham i hans veldige tankesprang, og rett som det er forlanger han at leseren skal se det symbolske i et bilde bygd opp av konkreter, mens han i neste øyeblikk bruker et liknende bilde som en illustrasjon og atter i tredje øyeblikk lar det gli inn som den bærende bestanddel av diktet, hvor overgangen mellom bildet og motivet er utelatt. Les for eksempel et dikt som «Glassoldater» hvor hårdt regn om dagene minner om soldater, hvor han forteller om regnet og uten overgang er det plutselig soldatene han snakker om.
Men Rolf Jacobsen er altså i den situasjon at virkeligheten han skal røpe gjennom sine dikt, stadig blir mer komplisert – eller dypere erkjent. Det må vel føre til at også hans dikt blir mer kompliserte og at han må stille større krav til ordenes og bildenes bære-evne. Jeg er ikke alltid overbevist om at han har funnet de bilder som mest eksakt meddeler det han vil, og jeg må også si at jeg i blant har følelsen av at et og annet dikt er mer komplisert enn nødvendig.
Rolf Jacobsen er imidlertid ikke den som gjør det lettvint for seg. Han innleder denne samlingen med et dikt, «Brev til lyset». Jeg forstår dette som en programerklæring, og der forteller han at morgenens veldige papir er foldet ut over jorden, en traktor er allerede fremme for å skrive et brev til lyset. Den må ha med alt, tordenen og biene, maurveien, vår fred og vår uro.

– – –

Store fuktige linjer og en langsom hånd
som ryster svært men nu er alt sagt,
siden er full og alt legges åpent frem
som et brev til ingen, plogenes brev
til lyset som den kan lese som vil.

Jeg tolker dette slik at gjennom diktet skal det mørklagte legges åpent fram i lyset, og alt skal være med. Slik plogen vender ny jord mot dagen, skal diktet åpenbare også det hittil ikke erkjente.
Det er bagatellmessige innvendinger man kan gjøre mot denne diktsamlingen. Den er utvilsomt Jacobsens mektigste hittil, og er en av de betydeligste vi har fått på mange år.

Dagbladet 26. oktober 1960