Odd Solumsmoen: Å miste pusten – eller retningen

Når en flyr over Alpene, ser de store fjellkjedene ut som teaterdekorasjoner, som om de er lagd av pappmasjé. Og i gatene i Wien piler maur hit og dit, uten enhver fornuftig mening. Kan det virkelig være Wien, byen med så gammel, fin kultur? – Jo, sier den travle flyvertinne, det er nok Wien. Nå er vi der ikke lenger forresten, sier hun også. Og på avstand tar alt seg annerledes ut.
 Tenker en det ikke også når en piler i sine egne små gater: ovenfra ser det sikkert idiotisk ut? Vi får være glad det ikke er det. Skjønt Gud vet. Det vil si: Ingen vet.
 I et av diktene i den nye boka av Rolf Jacobsen står disse linjene som jeg ikke vil kalle fabelaktige, for de er noe mer, noe annet:

Sett underfra er allting stort. Som hos gudene.
Metemarken tror det tordner når du setter tåen ned.
Fra den dødes synspunkt er det du som er i himlen.

Livet er hva vi gjør det til. Derfor burde det vært annerledes. Men vi valgte galt, vi valgte gale synspunkter. Og synspunkter er ikke noe vi får korrigert hos optikeren. Av Pusteøvelse lærer vi nå at vi kanskje skal prøve å ta det hele litt roligere, at vi skal la maur være maur? Det haster ikke så forferdelig med alle ting. Vi bare innbiller oss det for å slippe å tenke. Det er tid nok:

Mannen med den hvite stokken har tid nok. Han er blind.
[…]
Han skjønner på stemmen din om hjertet ditt har ro.
Lyset legger en finger på hans munn.

Merkverdig. Skulle det være så galt at det er vi som er blinde? Som han ved bymuren før Jesus kom forbi? Men ingen religiøs forkynnelse her. Den hører hjemme på torget hvor gitarene klinger og det blafrer i de åndeliges sangbøker. Denne dikteren stiller seg ikke opp på torget. Men han vet

Det er en verden bortenfor øynene.
Større enn vår. Den er hans.
Tar han din hånd kjenner han benene i den
som fuglevinger.

Mørket er stort, heter det. Altså helt andre toner enn i den gjengse forkynnelse: lyset er svakt. Det er tynt og

har så lange veier å gå
gjennom så ødslige rom.

Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Det var noe annet vi skulle levd. Levd på en annen måte. Besinnet oss. (Men hvordan få tid!) Vært tause. (Men når det er så mye å protestere mot!) Vært tålsomme. (Men når det er så mange og så mangt en ikke kan fordra!) Sannelig, hjertespesialisten som setter inn nye hjerter i oss – han måtte satt inn et av et helt annet slags om det skulle hjelpe.
 – Det umåtelige har ingen stemme, står det i «Uten en lyd». Det som betyr noe er taust, nattemørket, sollyset, døden. Det er vi andre som skravler ustanselig. Kan vi gå på kurs og lære å holde munn?
 Et av de store diktene i Pusteøvelse heter «Garnpinner, nål og tråd». Det begynner med at «Gamle kniplinger har en duft av skyldfrihet», og en tenker at det skulle kniplingene bare ha visst. Det merkelige er hvordan perspektivet utvides, for gobelinen, veven, viser oss «hele livet», som vi sier. I fortetning, i forkortning:

Tynne nåler, løpende fingre, bøyde nakker.
Ventetider. Sønnene i krigen. Alt de hadde tenkt seg
men som aldri ble av.

Du merkes av det selv. I ditt vesle minutt i den store sammenhengen:

Det står et blekrødt merke på ditt kinn en morgen.
Fra puten. En bokstav
som noen sydde der med falmet garn.

Ligger ikke en stor bedrøvelse gjemt på bunnen av mange av disse diktene, et ulegelig vemod? En stum resignasjon. For hvor finnes trøst, hvor finnes håp?

Vi kaster oss gang efter gang mot noe vi ikke kan se
til de feier oss ut en dag på søplebrettet.
Om ikke noen på jorderik eller i skyene
tilfeldigvis
skulle sette opp et vindu så vi kommer igjennom.

Det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er bare noe politikerne tror. Som de igjen tror velgerne er dumme nok til å tro.
 – Som tilskuer ser man mest, heter det i Joyces Ulysses. I det underfundige «Vi som bor ved jernbanen», sier Rolf Jacobsen det samme:

Ens posisjon blir derfor lett: betrakterens.
Alt går over. Sitte og se.
[…]
Årene går, pendelen svinger, den er av jern

Så langt, eller høyt, har vi mennesker drevet det at vi av vanvare kan komme til «å sparke en gud i øyet». Lenger kommer vi vel ikke til å drive det, eller høyere? Men samtidig er vi ofre for den banaleste trafikk-kork! Sitter fast i det som i Stortinget heter «Øst/Vest-problematikken». Rolf Jacobsen er ikke ute i heseblesende politiske ærend. Men spør – tror jeg –: Når vi har maktet å sette vår fot på månen, skulle vi da ikke makte å finne ut av trafikk-korken her på jorden?

*

Rolf Jacobsen er en av de få av våre lyrikere som vet at når diktet skal opptre ubundet av metrum og enderim, av alle de ytre virkemidler som får folk til å tro det er lyrikk – må uttrykket være dess mer mettet, ha desto større innholdsmessig tyngde, bildet, bildene, skal tale. Se et dikt som «Autobahn» som beskriver akkurat hva overskriften lover. Men les de siste par strofene en gang til.
 Hele meningen avdekkes her. Autobahnen var et påskudd for å få sagt det. Men se også et rent beskrivende dikt som «Små byer i Auvergne» med sin forborgne humor, byene med de smale gater

som kommer ut av mørket og vil holde deg i hånden
og følge deg frem til kirken St. Hippolyte
hvor Josef og Maria står tause på sine sokler
og stirrer med stive øyne ut over et stengrått land
om noe hjelper.

Pusteøvelse er en intenst gjennomarbeidet diktsamling. Det er én ting. Den minner oss om at livet er alvor, derfor bør diktningen også være det. Enda et par ting:
 Pusteøvelse er en diktsamling hvor vi slipper all løsaktig omgang med ord, enhver billig idyllisering, ethvert populariseringsframstøt. – Enfin! som de sier i Paris.

Arbeiderbladet 28. november 1975

Olav Vesaas: «Velje ei bok …»

– Svaret er lett: av dei nye norske bøkene eg til no har lese i haust vil eg velje Rolf Jacobsens nye diktsamling Pusteøvelse – anten eg skulle stengjast inne i eit romskip eller i ein jernbanekupé – for å nemne to av utsynspunkta i boka. Og utsynet er viktig, for det er først og fremst ser Rolf Jacobsen gjer: «Ens posisjon blir derfor lett: betrakterens.»
 Han ser vidt og stort, men også det nære og vesle, og framfor alt: Rolf Jacobsen greier med nye og ubrukte bilete å få oss – lesarane – til å sjå, både «ovenfra, nedenfra og fra siden», som eit av dikta heiter.
 Likevel er det mykje att, mykje vi ikkje ser og endå meir som ikkje kan formast med ord: «– ord som var her før ordene ble til, / som jorden er gjort av / og som stjernene sender ut som lys / i tidløse åndedrag.»
 Men diktaren må bruke ord, det er eit problem:

Bilder
går rett inn.
Ord
må en omvei.
[…] Til nød
plakatskrift
men helst ikke.

Nei, plakatskrift er det ikkje i samlinga, trass i at det er viktige – livsviktige – emne som blir rissa opp av ei stø diktarhand. Men bilete som «går rett inn» er det mange av, både frå Europa og Noreg, antenneskogen over storbyen er med liksåvel som plogfurer i mørk jord. Spranga i tid og rom er store: «Den siste årmillionen gikk jo fort» for ruggesteinen nord i åsen, og astronauten i sin Skylab tenkjer «at det ikke lenger er forskjell på oppe eller nede, / syd eller nord, lett eller tungt». Og dersom vi kjem langt nok ut i Universet, da: – «min venn, hvis du kommer langt nok ut / er du bare ved begynnelsen // – til deg selv.»
 Først ryddar dikta og bileta av Rolf Jacobsen plass for denne «begynnelse til deg selv»-posisjonen og så trengjer dei vidare innover, grip fatt og rister oss. Humoren kan også brukast til det, og den er med på ein stillferdig måte. Nokon kvar av oss innflyttarar i Oslo skulle av og til spørje oss sjølve med Rolf Jacobsen på Oslo Ø: «Hva i hule / Utkantnorge gjør vi her / når går neste tog?»
 Men grunnstemninga er alvorleg; vi lever på ein vulkan, sandkorna blir fleire, asfaltstripene breidare, slumstrøka veks og utryddingsvåpna meir og meir effektive. – Korleis er det vi har fare fram her på jorda? – Vi er i ferd med å miste pusten, det må øving til – pusteøvelse – slik at vi kanskje kan greie å bryte opp og justere kursen.

Ny Tid 19. desember 1975