Odd Solumsmoen: Billedlig talt

Mange lesere – hvis en nå kan si at de som leser dikt er «mange» – klager over at moderne lyrikk ikke går på noen kjent melodi, på tam-tam-ta-ra, og at ikke engang hjerte rimer på smerte lenger. Skuffelsen over dette stiger iblant til moralsk forargelse, ja, til hellig vrede. For ikke lenge siden ble slik hellig vrede grundig luftet i «Bindestreken», månedsmagasinet for litteratur, som det heter. (At det heller burde hete reklamebrosjyre for Bokklubbens bøker, er en annen sak.)
 Bildets funksjon i poesien har alltid vært sentral. Det gjelder også «gammeldags» lyrikk, dikt vi kaller «tradisjonelle». Men imagistene, Hulme, Pound, ville skjære inn til bare benet, gjennom klisjéene, gjennom daukjøttet, så å si. Ned med retorikken! slik lød kampropet. I all lavmælthet istemmer Rolf Jacobsen det samme rop:

Mellem alt det store
små, små ord
å gjemme bort
på baksiden av en hånd
og ved din øreflipp
små ord
helt uten lys
som dyr
og gress.

Bildet er diktet, bildet gir vår abstrakte «virkelighet», vår mer og mer substansløse tilværelse konkresjon, fasthet: «det gør atter Jorden grøn under dine Fødder», som Paul la Cour sier etsteds. Når jeg nevner den store danske lyriker her, er det ikke tilfeldig: jeg tror Rolf Jacobsen har berøringspunkter med ham, at de i måten å se og fornemme på har noe til felles. Også Rolf Jacobsen er sterkt opptatt av maleriet, av fargenes muligheter i forhold til ordenes. Det er dikt i Stillheten efterpå – – – som må leses som – malerier, for å si det litt tungetalerisk.
 Den svenske modernistiske og forkjetrede lyrikeren, Erik Lindegren, skrev for snart 20 år siden: «Tanken bör tänka i bilder, och känslans (eller det undermedvetnas) bilder bör uppta tanken, det rör sig hela tiden om en växelverkan.»
 Det gjør det ofte hos Rolf Jacobsen. Bare iblant opptrer bildet for bildets egen skyld: da blir det tomt, utvendig, «vakkert», men ornamentalt, uten dybde. Et eksempel: «Aftenrøden», hvor «bergene holder frem sine skåler / for søster Dag når hun vasker dine sår.» Her er også et innslag av allegori, og bildene blir søkte istedenfor utsøkte, noe sentimentalt blander seg med:

[…]
dette grums av død på bunden
sier hun til søster Natt mens hun brer deg ned
og klirrer med stjerner ved din seng.

Et annet eksempel er «Blinde menn», alias «alle takrennene i byen»: det er pussig kanskje, men for funnet = på til å gripe.
 I «Forlatt boplass – svunnen tid» forvirrer det at husene «er seget i søvn som overtrette barn» (understreket her). Det er jo gamle hus?
 Merkelig er et dikt som «Lyset kommer først til stenene». Den søvnløses opplevelse av dagen som endelig gryr «handler» det om. Men hvem trenger egentlig inn til oss og «prøver å se hva ingen før har sett»:

Kanskje ditt hjerte, som natten ikke vil gi hvile.
Din død, men noe i din drøm må først gå bort.

Rolf Jacobsen ble engang sett på som en talsmann for barnet «av stålet og betongen» som det het i funkis-tiden. Det var neppe riktig. Hans kjølig-ironiske beskrivelse av teknikkens mesterverker, av de sivilisasjonens velsignelser som regner over våre små tilværelser, er nok verken polemisk eller propagandistisk. Men kanskje han vil ha sagt at vi holder på å miste oss selv i alle godene, vi er blitt så effektive. Alt skal med, som det heter i «Deadline kl. 23».
 Men

Alt har sin tid.
Om tusen år
er sneglen kommet frem til treet.

Hva kommer vi selv fram til? Til

Søndag i villaforstaden
sent på kveld
når alle gressklipperne er gått til ro
og alle sovetablettene er svelget ned […]

Om vi igjen kunne leve vegetativt, fikk vi kanskje en annen innsikt enn den alle TV-skjermene gir, de som vrenger «ut det hvite i øyet».

Hvor finner vi nu
det som kan binde sammen det spredte.
Stien i stjernene, kompassnålens veier
eller linjene i alle pikers hender
som ligner vinden gjennem rosene.
For det er sent […]

heter det i «Langsomt». Men leve vegetativt, «i pakt med naturen», er ikke det samtidig å gi instinktene fritt spill, og det går som i «Langfredagsregnet», et av samlingens ypperste dikt, hvor lyden av vannet i avløpsrøret

blander seg med pipet fra en lerke
som ungene fant i krattet
og stakk øynene ut på med pinner
for det er vår.

Så er det kanskje ikke langt før vi er der hvor bare nattemørket overlever, hvor den siste bombe er sprunget og det «er altfor sent, / bli ferdige og kom hjem / til stillheten efterpå / som møter deg som et varmt blodsprøyt mot panden.» Han skulle sunget om «stillheten i marmor» sier han etsteds:

og det er snart mørkt
i parkene der de står
som innad-brennende lys
og foten løftet mot musikk

som om intet er hendt.
O stumme munn.
O strupe av stivnet sang.

Hvor bundet er vi ikke i all vår «frigjorthet» der vi sjokker omkring med truselen om utslettelse som en jernring om pannen! Snart er vi hinsides våre små idyller –:

Himlen flådd av hete og solens piler
bryter øyeneplene ned og fluene
som ingen har forlatt og time efter time
stillheten hjelpeløst fugleskrik

ansiktet solen og det knuste
de måtte knuse flådd av hete og eddik-
svamp tykk av blod og langsomt
tennene og stillhet – – – –

heter det i det siste diktet i samlingen. Rolf Jacobsen slutter altså ikke med fortrøstning, med tro på at alt ordner seg nok, for mennesket er godt «på bunnen». Akk, det er snarere godt alle andre steder enn på bunnen! Hvis ikke, måtte jo verden sett annerledes ut?
 Med Stillheten efterpå – – – befester Rolf Jacobsen stillingen som en av sin generasjons betydelige lyrikere.

Arbeiderbladet 28. oktober 1965