Asbjørn Aarnes: En virkelig dikter

Allerede i Rolf Jacobsens debutbok Jord og jern, som kom i 1933, kunne man merke et særpreget lyrisk talent. Man møtte en dikter som gav inntrykk av å ha tenkt alvorlig over diktekunstens problemer, både de formelle og rent menneskelige. Det var en eksperimenterende lyriker, sterkt opptatt av modernistiske ideer – egentlig var vel Jacobsen den første modernist i norsk lyrikk – men man skjønte straks at det mer var et bestemt sinnelag enn en uttrykksmåte, en teknikk, han søkte.
 De to diktsamlinger som er kommet siden debutboken, Vrimmel i 1935 og Fjerntog i 1951, har i høy grad bekreftet dette positive inntrykk. Hans talent har vært i stadig vekst, klarere og klarere er hans egenart kommet frem, og for hver gang er versets problemer blitt løst på en mer tilfredsstillende måte.
 I denne nye samlingen, Hemmelig liv, fremtrer Rolf Jacobsen som en moden lyriker, ennå noe ujevn, men med glimt av det usedvanlige. Bare åpningsdiktet er nok til å plasere ham i særklassen av våre nulevende lyrikere. Man må gå til Emil Boyson, Claes Gill, Herman Wildenvey, Alf Larsen eller Gunnar Reiss-Andersen for å finne noe bedre. Det er i disse linjer en enestående rytme og et besettende syn:

Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
– likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledt i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som om de alt var døde
– den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
– er det den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv – slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.

Det finnes nok dikt hvor Jacobsen ennå tumler med ideer, meninger, mer enn med syner, men jeg synes at han kommer forbausende godt fra det, selv der hvor han nokså åpent går til felts mot ting i tiden, som teknikk og videnskap. Saken er at ingenting kan bli helt abstrakt og alminnelig for hans blikk. Ser han for eksempel en gravemaskin, blir den straks et fabeldyr, og selv «Fluen i teleskopet» legger ingen demper på gleden ved å lese Jacobsens diktsamling. Man tilgir ham også at han, men noen arbeidere, litt asetylén og en flau reklameplakat om Skotsk Whisky, ødelegger «Den ensomme veranda» – denne yndige veranda «som aldri noe menneske hadde satt sin fot på / fordi det var så dypt ned og så kaldt derute» – og som i stille søndags eftermiddagstimer «tenkte hvorfor kan ikke den gode Gud hjelpe mig, / han er jo også høyt oppe / og han kunde bruke mig som en liten hylle til å legge sine små ting på». Som et uvesentlig intermesso må man også betrakte «Piken på boblen», men hun blir jo borte ganske av seg selv – blant svanene.
 «Butikk-kvartalet» er et halvt humoristisk dikt, men man stanser ved det og leser det om igjen. La oss følge trollmannen på hans vandring: Først kommer han til glassbutikken hvor man «selger usynlige varer» som «pinkler som spinettmusikk / og er skjøre som bobler av tang». Så er det isenkramhandleren hvor de hellige kar troner, og garnhandleren:

Garnhandelen er vår lille kafé
for kjærlighetsaffærer. Den tjener derfor
livets bevarelse.
Det kan være adskillig omfavnelse
i blanke strikkepinner
og dyp hengivelse
i en jumper og et grønt skjerf.

Tilslutt et besøk i farvehandelen som «utleverer jordens hemmelige medisiner, / gul oker, terpentin og blå leire». Her får man høre historien om en farvehandler som ektet en garnjomfru:

Det var en farvehandler en gang
som ektet en garnjomfru. De ble
et edelt gobelin
og meget gamle. Vevde sig i hverandre
med lyse og mørke tråder til et billede av hjorter
under eketrær, og grånet sammen
i sølv og grønt.

Men det er først mot slutten av boken at det vidunderlige virkelig setter inn for alvor. Her toner det fra alle kanter i et selsomt kor – her mumles latinske bønner, her synger sirenene – mens landskap efter landskap – månemarker – rulles opp for det indre øye, og man griper seg i å spørre, med forfatteren, for liksom å undersøke hvor dypt forhekselsen går:
 Vet jeg hva virkeligheten er?
 To av disse diktene heter «Sorgfulle tårn» og «Midtsommernattens lys». Man skal feste seg ved disse, særlig det siste, for det er lenge mellom hver gang noe slikt blir til:

Midtsommernatten er ikke en riktig natt,
det er en galskap i den, en is rundt hjertet
fra en angst ute bak skogene et sted,
noen som vil skrike men kan ikke få frem et ord.

Måltrostens vanviddsfløyte
tørster efter salighet men kan ikke få den.
Lyset er fylt av noen som vil gråte i det,
som har lagt blomstene igjen på marken
og skjuler det hvite ansikt i hendene.

Midtsommernattens lys
skingrer bak skogene og over sjøenes is
som de glitrende øynene på den avsindige,
som steg og steg svimlende gjennem sol
og blomstenes røk, men kjenner først i natt
i denne time i sitt kjøds begjær
at han er av dødens ætt.

For å hente frem disse skatter har nok dikteren måttet både dypt ned og høyt opp, og man føler takknemlighet fordi han har satt oss istand til å gjøre hans åndelige eventyr efter. Hemmelig liv er en diktsamling som høyner begrepet poesi.

Morgenbladet 11. november 1954

Odd Solumsmoen: En kresen dikter

Det fins dikt som går gjennom skjemaene. Som om de var luft. Skjemaene altså. Og kanskje det er det de er. Gud vet om vi ikke levde i et slags poesiens skjemavelde før i verden. Nå har vi et annet skjemavelde etter hva vi hører. Det er vel derfor vi slipper det i poesien. Det rare er at de som raser verst over skjemaene i det offentlige liv, raser verst over at de mangler i – poesien. De mener vel som så at mottoet bør være «rette ting på rette plass –». Rolf Jacobsen er «modernist» – for så vidt som han ikke uten store betenkeligheter skriver i tradisjonelle former. Han bruker gjerne frie rytmer og nødig enderim. Viktigere enn at han vraker de fleste ytre karakteristika for «vanlig» poesi, er det at han har et syn på stoffet som er «moderne». Skeptisk, uten fakter, vemodigironisk slår han fast at alt er relativitetsteorier. Og han gjendriver snakket om det modernistiske diktets substansløshet med å skrive «Lyktestolpen» som overlyser mangt et tradisjonelt tramtataramdikt:

Så isnende alene i natten min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den
der den holder sin lysparaply opp over dem
så ikke det vonde mørket skal komme nær.

Vi er alle langt hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mere.

Vittig er antitesen dikteren stiller opp i «Fluen i teleskopet». I «De store symfoniers tid» heter det at de steg mot himmelen «som solskimrende skyer med torden i […] Nu strømmer de ned igjen som regn, […] og dekker jorden som en våt frakk, en sekk av lyd». Kanskje det er Stavangerensemblet han tenker på.
 Det antitetiske er i det hele tatt et stilmiddel Rolf Jacobsen nytter med forkjærlighet, som i «Den ensomme veranda». «Monumentet» er diktet om den som fikk øynene murt igjen med syenitt og som da til gjengjeld oppdaget «det innvendige i verden». Men det er ikke Milton Rolf Jacobsen har tenkt på. Han var det tapte paradisets dikter. Rolf Jacobsens steinstøtte blir, i sin blindhet, fordi den kan se det kommende, «en fakkel for fremtiden».
 I dikt etter dikt arbeider Jacobsen med motsetningene, også i det morsomme «Arkeologen» hvor siste strofe forresten kunne vært skrevet av Ernst Orvil:

Senere gravde han frem en paraply
fra en tid de ikke hadde paraplyer,
og en månedsbillett til Blommenholm
men den var visst hans egen.

Rolf Jacobsen har også tidligere skrevet beåndet om buffeene fra den gangen begrepet «spisestue» var en integrerende del av enhver anstendig leilighet. Buffeene på to etasjer har overhodet hans tro, disse sørgmodige montre som vi «puttet puddinger i om søndagene og linduker, hvite som misjonærer».
 Men nå er ekkoet fra det store mahognyskapet forstummet, og lukten av kanel fra majestetiske hyller forduftet. –
 Det rikeste eksempel på Rolf Jacobsens billedskapende evne finner vi kanskje i «Vinden og fontenen» hvor det heter om denne siste at den snart kan være «en nonne mellem barn en mild september», snart «et vått vindu i november», atter igjen «det store duvende juletreet med boraks på alle grenene». Diktet er disse bildene. Utover dem kommer det ikke. Det er imagisme av reneste springvann. Merkeligere er da det presise vesle diktet om kråkene – her er bildene fullkomne formidlere for tanken.
 Mer alminnelig er Rolf Jacobsen i de diktene hvor han dommedagfilosoferer, som i «Mørk saga». Her er noe storartet ved bildene. De gjentar hverandre med små variasjoner i mange strofer. Linjenes retoriske prakt virker underlig selvmotsigende. Det er ikke poesiens språk, men det la Cour i Fragmenter kaller «din ærgjerrighets funn». Nå er ikke Rolf Jacobsen bare en virtuos utnytter av antitesen. Like gjerne bruker han personifikasjonen som virkemiddel. Han ifører det døde livets kledebon, opphøyer det anorganiske til organisk, altså besjeler. Det brenner også en annen sommer på jorden, sier dikteren en steds. – Den, som vokser nedover, i mørket. Vet vi hva virkeligheten er? Er vi rot eller krone? Er vi ikke – under overflaten – også som «vridd som av hemmelige vinder» bestrålt av stjerner, «av svakt lysende sten?».
 Så avslutter han da sine dikt med «Stavkirker», symbolet på alt hemmelig liv – på alt det som overlever oss, det som er evighet, mot våre sekunder – – –
 Hemmelig liv er en raffinert diktsamling. Den pådytter oss ingen floskler, plager oss ikke med noe følelsessvindel. Og slipper vi ikke samtidig å høre et hjerte banke? Men kanskje det er en feil på anmelderens hørsel – – –

Arbeiderbladet 11. november 1954

Paal Brekke: Rolf Jacobsens nye dikt

Rolf Jacobsen er blitt betegnet som «en av våre tidligste modernister». Og det frapperende ved hans to første diktsamlinger da de kom ut i begynnelsen av 30-årene, var jo nettopp dette at han i sine motiver, og i selve ordvalget, syntes å gjengi en ny og meget tidstypisk virkelighetsopplevelse. Også formelt var det delvis noe nytt han kom med. Selv de rent typografiske muligheter eksperimenterte han med, og det ble stort sett godtatt, en syntes liksom at det hørte med. Han var simpelthen en «modernist» med suksess!
 Men en av grunnene til det var vel også at hans budskap meget lite var preget av den egentlige modernismens protestholdning. Det var snarere til noe visst profetisk aksepterende han lot seg inspirere av sine bensindunster og jernbaneskinner. I enkelte av disse diktene kunne han minne om en Walt Whitman, med sin allfavnende velde og sin beskrivende ordglede. Men han manglet det som hos Whitman var det vesentlige: den menneskelige inderligheten, den barnlige, nesten uropprinnelige naiviteten. Forsøkte han seg på den, kunne det føre til den banaleste sentimentalitet – som vi så i hans forrige (og tredje) samling i 1951.
 Det han hadde i stedet var en artistisk overlegenhet, som den gamle amerikaneren saktens ikke hadde. Med et lite formelt kunstgrep kunne han få en til å smile, selv når han skildret vår moderne tids gassmaskerade, som i diktet «Arv og miljø» i 1935. Men leser vi det i dag, er det nettopp for dette artisteriets skyld det synes foreldet. Liksom all hans glede over stål, betong og harde ting kan virke utvendig og underlig fjern – også, eller ikke minst, når diktet tonte bort i en litt konturløs idéverden. Selvfølgelig var der unntagelser. Men det som i dag gjør sterkest inntrykk i Rolf Jacobsens ungdomsproduksjon, på meg iallfall, er dels naturlyrikken, dels de diktene fra byen som uten å virke altfor frapperende, forteller om levende mennesker.
 Og det er på en sammensmeltning av disse to linjene han går videre, og langt videre, i sin nye samling nå i år. Kunstnerisk overbevisende, innlevd, og ikke bare artistisk fått-til, står alltid mennesket i sentrum av hans naturlyrikk. Dets drøm og higen speiler seg i disse landskaper, det selv er med og former med sin evne til å se. Som når han taler om tømmeret, det som «har brødets farve og kvinnekroppens og den skinnende viljen i sig som kanskje kommer av stor kjærlighet». Han ser det flyte «sakte rundt store nes i en stille rytme som minner om dans». Og han kan slutte diktet med sin viten om, at «Det er disse ting stjernehimmelen er satt over: De dødes ensomhet, ungdommens mot og tømmer som føres langsomt avsted på store elver». Slik lar han nå symbol og idé gå sammen i det poetiske bildet.
 Og slik har han også kommet lenger i sin rent formelle evne. Han er en av de meget få her hjemme som virkelig mestrer det frie verset, fordi han bruker den frie rytmen, han har en hensikt med den, og fordi han mestrer bildets teknikk. Riktignok er han ikke alltid like heldig. Og riktignok kan han ennå føle seg litt for tilfreds med det umiddelbart slående, som dette om «linduker, hvite som misjonærer», eller dette om det elektriske pianoet: «en musikk som knust is». Slike bilder løser bare diktet opp i adskilte pussigheter. Og ennå i denne samlingen har nok Rolf Jacobsen adskillige ganger latt ordene få komme mellom seg og det han vil ha sagt.
 Men vi finner også andre, mer poetisk bærende bilder, slike som ikke bare forteller noe om en ting, heftet til tingen som beskrivende signalement, men som forteller seg selv: som løfter fram av ordene sin syntese av menneskelig sammenheng, som gir oss tanke og følelse, de skilte erfaringer, forenet i det sette. Kanskje er det særlig mot slutten av boken, i dikt som «Tømmer», «Harpen i jorden», «Alderdommen», «Midtsommernattens lys». Her er det ikke den ungdommelige, litt utvendige suksess-lyrikeren vi møter. Heller ikke den usikkert famlende fra forrige diktsamling. Nå synes det som Rolf Jacobsen har nådd fram, både til det høye overblikk og den dypere menneskelige modenhet.

Verdens Gang 19. november 1954