Finn Jor: Den som har elsket lenge –

Rolf Jacobsen snakker til oss denne gangen. Han forteller og reflekterer nok akkurat som før også, men ordene retter seg mot leseren, man har følelsen av at han kikker skrått over brillene for å forvisse seg om at vi hører efter. Lavmælt og inntrengende sier han oss noe viktig.
 Iblant synker stemmen som om han snakker til seg selv, særlig i bokens annen del, en suite av dikt til hans avdøde hustru. Og siden Rolf Jacobsen i Nattåpent selv er så personlig, er det kanskje tillatt også for anmelderen å være det: Blant alle høstens norske bøker (det er mange av dem, og mange gode) er det bare én som har beveget, ja, grepet undertegnede og gitt ham en ærbødig følelse av å stå overfor noe virkelig stort, ja overveldende, både menneskelig og dikterisk.
 Litt annerledes: Dette er blant de vakreste kjærlighetsdikt i hele den norske litteratur. Og de skiller seg fra kjærlighetsdikt flest fordi de ikke er blitt til i omtumlet forelskelse med forhåpninger og drømmer foran, men i eftertid som oppsummering av to menneskers samliv, dette handler om kjærligheten som sto sin prøve. Savnet og de gode minnene er den vemodige bekreftelse på det.

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
 – under sneen. Under den brune kransen.

En ny Rolf Jacobsen? Nei, den samme. Men en ny situasjon, som har påkalt ny åpenhet. Den preger også bokens første og største avdeling der undertonen av advarsel er umiskjennelig, men hvor fingeren peker direkte mot oss som leser, som lever, og har vår ørlille påvirkningskraft og tilsammen er mange. Likevel er også advarslene båret av en tro på at det nytter. Nattåpent er ingen håpløs bok, fra bunnen av vokser korallene umerkelig oppover slekt efter slekt til de når lyset og blir til øyer med spirende frø, blomster og palmer. Og leseren oppfordres til å gå mot vinden, «du får rødere kinn». Ja, selv det å skrive har mening.

For ordet er som gresset.
Det bare ER der. Klipp det ned,
gjør plen av det. Som du kan tråkke på.
Og bare tråkk.
For opp kommer det
ustoppelig så lenge jorden står. Snart
er det oppe mellom fingrene på deg
[…]

Bokens budskap? Noen ord fra den siste delen:

Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.

Aftenposten 28. november 1985