Carl Joachim Hambro: Vor yngste digter

Rolf Jacobsens første digtsamling bar bud om et særpreget og musikalsk talent; og det lille bind iår bekræfter indtrykket av en ikke helt sedvanlig lyrisk begavelse – og noget mere end det: av en intelligent og våken følsomhet, en levende og bevæget personlighet som prøver at finde sin selvstændige form.
 Hans svakhet er at han undertiden lar ordenes musik overdøve sin tanke, at de poetiske billeder, som han har en lykkelig evne til at finde, blir uklare fordi han ikke kontrollerer og korrigerer sin altfor frugtbare fantasi.
 Hvert enkelt av de digte han har samlet i dette bind, fængsler og interesserer, ikke mindst fordi man bak dem fornemmer et åpent intenst lyttende sind i arbeide og i bevægelse. De fleste av dem rummer enkelte strofer som er helt gode, mange av dem er like ved at være ypperlige; enkelte har den fulde poetiske valør og alle har et klangpræg som river med og gir løfter.
 Dagen, nutiden, opfindelsernes mægtige eventyr, alt det voldsomme, spændende, fantastiske og overvældende i det praktiske nu gjærer i hans sind. Han skriver om dynamoen, om det nye billede av landet som det elektriske lys i alle de små hjem har git:

Border av mørk mahogny
og border av umalt tre.
Nu ligger vårt land bedekket
av lampenes tunge sne.

Fra Ryvingen til Varanger
og ut til de blanke skjær
stampes det frem av mørket
et levende stjernevær.

De dirrende telefonstolper synger i hans bevissthet:

– alt som beveger sig ute i verdensrummet
på gigantiske kulelagre, utsender lave lyder,
pipende sang som dør av de store avstander.
Dette er det vi hører i bruset fra telefontrådene,
de er antenner som innfanger rummets signaler
og roper dem ut på øde moer om natten
[…]
slik tuter det alltid ute i verdensrummet.

Jernbroen toner i hans fantasi. Han ser og opfatter den nye poesi i lysreklamer og brosten. Han fornemmer brytningen mellem gammelt og nyt begrep av lyrik:

På bunden av den høie gård
står skyggen stille år for år.

Der plantet noen, halvt i spøk
en liten seng med blomsterløk.

[…]

Det vipper stilk. Det blinker dugg
i dypet mellem gips og mugg.

[…]

Den gir vår gård en grønn idyll
av blomsterlukt og klorofyll.

Men da en uke vel var gått
forgikk vårt lille drømmeslott.

Og bittert vi påny forstod:
På sten kan bare drømmer gro.

Men de gror også frodig hos Rolf Jacobsen. – Han kan lave et fuldkomment litet stemningsbillede som i «Gummi» – mauren som i grålysningen stræver rundt på landeveien med sin tunge furunål og forvilder sig i det store K i «Kelly» som en bil har presset ned i det natvåte støv. Men sterkest bevæges hans sind av bekymringen – den enkeltes grå bekymring for alles fremtid, for gasmasken, for alt som fortærer og lægger øde.
 I det prosadigt som har git samlingen dens navn, «Vrimmel», er det den daglige lille bekymring der går som en summetone gjennem alt som sker. I etage over etage, ved maskiner og disker og skriveborder går mænd omkring med små tal i sine hjerter, tal som gnager i lemmene som trikiner og holder dem våkne om natten: Hvordan skal jeg klare det? – I alle husene er mennesker indespærret med tal som de kjæmper med til døden: Hvordan skal det gå med os alle?
 I «Mose, rust og møll» er det bekymringen for selve altets opløsning:

Mosen kommer ut av jorden.
Lydløst som nattens flaggermus
setter den sig på stenene og venter,
eller nede i gresset
med sine askegrå vinger.

Rusten går fra nagle til nagle
og fra jernplate til jernplate i mørket
og undersøker nøiaktig
om tiden er inne.
Når stemplene er gått til ro;
når bæresøilene er langt inne i natten,
skal den gjøre sitt blodige, stille arbeide.

Stjernenes hvite møll
sitter i klaser på himmelens mørke glassruter
og stirrer
og stirrer på byenes lys.

I «Arv og miljø» gir Jacobsen i et eksplosivt dramatisk dobbeltbillede kulturblomstringen og dens tilintetgjørelse:

Uskyldig
med store pupiller
og forskrekkede øienbryn
og munnen nysgjerrig spiss
som et barn
går hun til dans
under glatte projektører, kjelne projektører.
Tango og
Cucaracha
Til kastanjetter, slik:
Armene løftet. To skritt til siden.
Knekke klosset i knærne.

Nu stirrer
med uskyldige pupiller
og forskrekkede øienbryn
gassmasken ut over verden
med sin snabel nysgjerrig spiss
som et barn.
Så går vi til dans
under kolde projektører, hvite projektører.
Tango og
Cucaracha
til mitraljøser, slik:
Armene løftet. To skritt til siden.
Knekke klosset i knærne.

Men sterkest og mest samlet gir Rolf Jacobsen sit syn og sin stemning, sin angst og sin poesi i «Virkelighet»:

Dagen vi klynger oss til:
Butikkene hvor vi kjøper vakre klær. Reiser vi skal
gjøre om en tid.
Gatenes tummel. Regnet som faller på fortauene i
skumringen
  er drøm.
    Natten og søvnløsheten.
    Pengesorgene.
    Lykken som ikke kommer
             er virkelighet.

Tryggheten fra de store, brusende forsamlinger.
Farten.
Orkestrenes brøl og de tykke spennende aviser
             er drøm og skygge.
    Øinene på ham som ber.
    Hendene på ham som fryser.
    Trampet fra alle de masser som driver
    sultne omkring i storbyene
             er virkelighet.

De langvarige, interessante debatter. Argumentene
(på den ene side og på den annen side).
Katetrene, prestene, trompetfanfarene.
Trommene, takten, strømmen som driver oss
             fremover er drøm.
    Maskingeværene.
    Blod-engene og sølen. Skriket da du
    en aften våkner til smertene.
    Lasarettenes sne.
    Massegravene,
         er virkelighet.

    Torven som gror.
    Gresstråene som bøier sig mykt i vinden.
    Bølgenes sang
         er virkelighet.

Her er billedet samlet og helt; her fornemmer man sterkest hvorledes Rolf Jacobsen står ved indgangen til noget nyt, på terskelen mellem det bevisste og det underbevisste. Hans sind fornemmer brytningen i nuets titusen facetter; han lytter efter en ny tone – ute fra verdensrummet, dypest i sit eget sind. Han er undertiden like ved at fange den. Vil det lykkes ham?

Morgenbladet 30. november 1935