Hans Heiberg: Fjerntog

Rolf Jacobsen utga to diktsamlinger i tredveårene, Jord og jern i 1933 og Vrimmel i 1935. Jord og jern var en usedvanlig lovende debut. De rim- og rytmefrie diktene hadde en friskhet i iakttagelsene, en våken, muntlig, poetisk tone som spente forventningene høyt. Men i Vrimmel var det liksom Jacobsen gjentok seg selv, noe dyktigere kanskje, men mindre umiddelbar. Det var som om han diktet mer uglad.
Så kom det ikke flere bøker av ham før krigen.
Nå, 16 år senere, sender han ut sin tredje samling, Fjerntog. Og på nytt går det an å si det samme som ved debuten – det er en lovende diktsamling. Men denne gang på en annen måte enn i 1933. Det er ikke en ung poets yre glede ved å fornemme at han har egne, nye, friske øyne, og at sansningene får det til å synge i ham. Det er en langsommere, mer resignert skikkelse som dukker fram av sidene i Fjerntog. En tyngre mann, som famler mer trehendt med sin form og sitt innhold, og som ikke tror han kan allverden, men som er i arbeid.
Det første diktet i samlingen er kanskje det mest betydelige, og det har dessuten litt av Jacobsens djerve sikkerhet fra ungdomstiden. Det heter «Spillemannen kommer» og begynner med disse tennende linjene:

I mars, i svanenes måned, da lys er nær,
står alle de store moer med lyttende, høye trær.
Bak bergene, blåveisblåe og vollenes hvite felt
står ennu gnistrende fimbulfjeller som rader av hvite telt.
For ennu venter den sildrende sjø, og ennu venter min mo
på hornsignaler og høye vimpler og hovslag over bro.

Og det ender med et raffinert omkast av rytmen til et hissigere pulsslag som varsler vår:

Klang, sier granens klokke da. Klang og kling.
Trekk vind, i de grønne rep. Ring.
– – –
Ring sevje av rot. Ring bølge der is var.
Ring alle elver åpne, ring sne av skar.
Ring en sommer til jorden, ring sol av hav.
Ring, ring alle døde drømmer av kald mulds grav.
Ring til vår store reise. Ring, ring roser frem.
Ring for de jagende skyer. Ring hjertet hjem.

Det er ikke ofte en ser så heftige varsler om sterk, ekte lyrisk vår, og samtidig ser ord brukt så kjærlig, så varsomt.
Samlingen innfrir ikke de store løftene innledningsdiktet gir. Her er f.eks. naturskildringer fra Østlandet som bærer preg av et iherdig strev etter å nå det presise bilde, men aldri når det fullt ut og derfor ikke utvider synsbildet til noe mer enn god poetisk kartlegging av visse utsikter. Det gjelder dikt som «Vertikalt møte» og «Ved Julussa». Her er også tanketunge dikt som «Havets fødsel» som prøver å samle mange syner, store bilder, dulgte følelser til en helhet uten at det blir mer enn gode enkeltheter av det. Det glipper avgjørende allerede i den påtatt høytidelige begynnelsen:

Hvorfor har fjellene sorg?
Engang før natten ble til
veldige tanker de var,
pander som grublende så
ut gjennem tidenes kløft.

Og så fortsetter det med mange halvferdige bilder, men innimellom kommer linjer som disse:

Havet er bergenes barn,
derfor er bølgene grå.
Endeløst øde og grå
løfter de tungt om vår jord
lier og vandrende fjell,
kjeder bak kjeder så langt
solen kan se.

Og for disse linjer, som forteller om rytmen i fjell og hav sett på solens avstand, skal resten av diktet gjerne tilgis.
I «Nordishav» er det andre opplevelser av havet som plutselig får Jacobsens resignasjon til å vike så han griper bildet i flukten:

Grå bølger uavlatelig.
Trette bølger, grå uavlatelig.
Trette, tunge rekker, døde i farven, evig strømmende
som ansiktenes endeløse strøm på jorden.

Og bildet gjentas og forsterkes i sluttverset:

Grått hav, stort,
tungt vandrende,
trett, støttende sig på hverandre,
kommer med ungene sine i armene, bører på ryggen,
grått, strømmende inn mot Berlevåg, Makkaur, Porsangeren,
vaklende mot bitre kyster, hamrende
med slitne hender mot stendørene,
ropende trett,
søvnløst,
evindelig.

Rundt om i samlingen finner en mange gode enkeltheter og slående bilder som gjør en spent på Jacobsens nye utvikling som lyriker. Både arten av hans talent og hans lyriske linje karakteriseres klart i linjer som disse:

Så gi mig bare et stille, ungt hjerte
så jeg kan kjenne sevjens vilje under barken
og høre vårens skritt bak fjellene,
men ikke avmakt, Gud,
om jeg har noen å være hos
som ikke vender sig bort,
for jeg har så langsomme ord
og ingen glans i mine hender.

Verdens Gang 10. desember 1951