Tre portretter av Rolf Jacobsen; ett som ung mann, et ved skrivemaskinen og med den sedvanlige røyken og ett nærbilde. Foto: Gyldendal

Rolf Jacobsen ble født 8. mars 1907 i Kristiania. Foreldrene var sanitetssøster Marie (f. Nilsen) og lege og tannlege Martin Julius Jacobsen. I 1913 flyttet familien til Flisa i Solør, der faren hadde fått en stilling som skoletannlege. Rolf og den to år yngre broren, Anton Martin, fikk hjemmeundervisning av moren, og jernbanen, det særegne, flate Solør-landskapet og elva Glomma sto sentralt i guttenes oppvekstmiljø. Høsten 1920 ble Rolf sendt til Kristiania for videre skolegang, våren 1926 tok han examen artium ved Fagerborg skole. Han deltok aktivt i gymnassamfunnet, og det siste skoleåret var han redaktør for den landsdekkende ukeavisen Norges Gymnasiaster. Etter forberedende prøver fulgte teologistudier, senere filologi, uten at det ble noen eksamener på ham. Penger til livets opphold tjente han som garderobevakt. På denne tiden hadde han for lengst begynt å skrive, og han forsøkte ulike sjangere, blant annet noveller og dikt.

Rolf Jacobsen debuterte med Jord og jern i 1933, av mange regnet for å være den første modernistiske diktsamlingen her til lands. Her er kjente dikt som «Byens metafysikk» og det storslåtte «Jernbaneland», og allerede i åpningsdiktet «Regn» demonstrerer Jacobsen det som kanskje er hans fremste kjennetegn; hans billedskapende evne: «Himlen har stillet sin harpe på skrå mot jorden / og rører de tusen strenger med døvende vellyd». Formspråket og motivene var moderne; han brakte jernbanen, kraftledninger, telefonkabler og kloakker inn i poesien. Han skrev om fremmedfølelse og ensomhet – velkjente modernistiske temaer. Forbilder var andre skandinaviske diktere som Harry Martinson, Artur Lundkvist og Johannes V. Jensen, noe senere også svensk-amerikanske Carl Sandburg. Dessuten lot Jacobsen seg inspirere av den norrøne Edda-diktningen. To år etter debuten kom Vrimmel, så ble det lenge stille fra den unge lyrikeren.

Foto av Rolf Jacobsen foran gravemaskin

Da han flyttet tilbake til Flisa i 1934, ble han trukket med i arbeiderbevegelsen; han drev tramgjeng og ble blant annet distriktsleder for arbeiderungdomslaget og formann i Åsnes Arbeiderparti. Høsten 1937 fikk han stilling som journalist med ansvar for Kongsvinger Arbeiderblads Flisa-kontor. Grunnet det han opplevde som en uklar holdning hos Arbeiderpartiet sentralt våren 1940, trakk han seg som formann i lokalpartiet. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og fra 1941–45 virket han som redaktør for Kongsvinger-avisen.

Etter krigen ble han dømt til 3 ½ års straffarbeid, og da soningen var over, var det noen år vanskelig for ham å få arbeid. I 1940 hadde han giftet seg med Petra (f. Tendø), og familien – som nå telte to voksne og to barn – ble i hovedsak forsørget av at Petra Jacobsen sydde for folk. I 1949 begynte Rolf Jacobsen som bokhandelmedarbeider hos M. Gravdahls Bokhandel på Hamar.

Først etter 16 års opphold utga han sin tredje diktsamling i 1951, Fjerntog. Samme år konverterte han til katolisismen. Med Hemmelig liv (1954) fikk han sitt andre dikteriske gjennombrudd, samlingen som inneholder kanskje hans mest kjente dikt «Landskap med gravemaskiner» og dikt som «Pavane», «Tømmer» og «Undergrunnsbanene». Kritikerne var fulle av lovord, og Statens arbeidsstipend ga ham muligheten til å gjøre noe han lenge hadde drømt om: oppleve andre land og kulturer. Inntrykkene fra reisene ble også til dikt, for eksempel «Landskap, Provence» og «Tårnene i Bologna». Med Stillheten efterpå – – – (1965) fikk han yngre lesere; diktenes aktualitet, samfunnskritikken og den sjokkerende billedbruken appellerte til ungdommen, ikke minst til den nye forfattergenerasjonen.

Siden 1961 hadde Jacobsen-familiens adresse vært Skappels gate 2 på Hamar, og her, i et av byens eldste trehus, skulle Rolf Jacobsen bli boende livet ut. De ti siste yrkesaktive årene arbeidet han som journalist og nattredaktør i Hamar Stiftstidende, fram til avisen gikk inn i 1971. Utover på 1970-tallet fremsto han som vår fremste miljølyriker, med blant annet Pusteøvelse (1975), og viste at han var helt på høyde både med utviklingen og det miljøengasjementet som vokste fram. Han ble også en populær oppleser av egne dikt. Med sin siste diktsamling Nattåpent (1985) opplevde han å bli en folkekjær dikter. Petra Jacobsen døde i 1983, og i sorgen over henne skrev han noen av de flotteste kjærlighetsdiktene og samtidig de sterkeste diktene om sorg og avskjed som vi har.

Foto av Rolf Jacobsen foran huset i Skappels gate

I 1960 mottok Rolf Jacobsen Kritikerprisen for Brev til lyset, og med årene fikk han en rekke priser, blant annet Doblougprisen, Aschehougprisen og Svenska Akademiens nordiske pris. Fire ganger ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris, siste gang for samlingen Nattåpent.

Rolf Jacobsens tolv diktsamlinger har plassert ham blant våre betydeligste moderne lyrikere, ikke bare i norsk, men også internasjonal sammenheng. Gjennom hele sitt forfatterliv viste han en særegen evne til å gi det moderne samfunnet et dikterisk uttrykk. Diktene hans er gjendiktet til mer enn tretti språk.

Rolf Jacobsen døde 20. februar 1994 og er gravlagt på Hamar.

Hanne Lillebo