I 2003 begynte Rolf Jacobsens Venner å presentere «Månedens dikt», der vi utfordret personer til å velge seg et dikt av Rolf Jacobsen, gjerne med en begrunnelse. Utfordringen ble deretter sendt videre, og slik fortsatte stafetten ut 2007. Etter et opphold ble stafettpinnen plukket opp igjen i januar 2012, denne gangen som «Mitt Rolf Jacobsen-dikt».


Bjørn Gudbjørgsrud velger «Tanker ved Ånestadkrysset» | Januar 2017

Jeg er oppvokst i Elverum med jordklodens grønne skjerf rundt halsen, og jobber på Hamar – der hvor Norge smiler, så det å gjøre seg noen tanker ved Ånestadkrysset faller veldig naturlig for meg. Rolf Jacobsen gjør det på en fantastisk måte i denne hyllesten til Innlandet og til Hamar.
Diktet beskriver naturen og de skiftende årstidene på en fabelaktig måte. Dessverre så har vi de siste årene opplevd stadig oftere at de markante skiftene mellom årstidene blir mer avslepne. De er ikke like tydelige som Jacobsen beskrev dem i 1985. Slik sett blir vi minnet på klimaendringene, og behovet for et grønt skifte som vi har satt oss fore å skape også her lokalt på Hamar. Men det store lyset rundt innlandshavet ser vi fortsatt ofte – vakrere enn til og med et Rolf Jacobsen-dikt kan beskrive det.
Befolkningsveksten i Hamar var rekordhøy i fjor. Litt skyldes det store investeringer i vei og bane, men like mye framoverlent byutvikling og spektakulær plassering. Vi har grunn til å være takknemlige for byens plassering i solhellinga ned mot innlandshavet. Garantert manetfritt.

Tanker ved Ånestadkrysset

Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.

Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.

For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.

Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.

Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.

Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.

Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.


Morten Krogvold velger «Nå» | September 2016

Rolf Jacobsen har fulgt meg tett de siste 30 år. Jeg bruker diktene i undervisningen under mine fotografiske workshops. Møtene med Rolf Jacobsen har satt dype spor: Jeg noterte ned replikker som «da hestene forsvant fra bybildet, endret rytmen i
 diktene seg» og «Oslos problem er at den har ryggen mot landet».
Noen av diktene jeg bruker ofte i undervisningen, er «– Mere fjell», «Brev 
til lyset» (for en tittel!), «Kjente jeg deg?», «Dine tanker, det du gjorde – –». Samlingen Nattåpent med diktet «Plutselig. I desember» må være noe av
 det mest nådeløst vakre som er skrevet i Skandinavia.
Likevel velger jeg diktet «Nå» som er en påminnelse vi alle trenger. Ikke minst fotografer!

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.

går et stykke av evigheten,
titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet
som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.

er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.

(Tenk på noe annet, 1979)


Mads Eslund velger «Mediadiktet» | Januar 2016

Jeg ville egentlig have valgt det korte digt «Rødt og svart» fra Pass for dørene – dørene lukkes (1972) og skrevet om digteren som en lille vampyr eller natmyg, som skal have en dråbe blod for at overleve:

Belgmørkt i natt.
Baklyset på en bil
springer frem som en dråpe blod
renner ned på skrå
innover i bildet
flakker litt rundt
blir stående
inntil den suges opp av mørket
forsvinner helt
og alt som før
er natt.

Men jeg har valgt «Mediadiktet», som er et langt kulturkritisk naturdigt, fra samlingen Tenk på noe annet fra 1979. Asbjørn Aarseth har valgt samme digt tidligere i denne kontekst tilbage i 2007.
For halvandet år siden sad jeg dagligt i mit kontor i mit hus på Tangen med udsigt over Mjøsa. Om dagen skinnede solen i søens vand, eller tåge dækkede reservoiret. Om aftenen (dér var mørket fra «Rødt og svart») skinnede lyset fra Espa og Bolleland til venstre i vinduets framing. Længere ude, i perspektivpunktet, blinkede masten på toppen af Mistberget sammen med de lettende og landende fly over Gardermoen. Skreikampen lå hen i mørke til højre. På en måde var det udsigten, som Rolf Jacobsen havde fra sit hjem i Skappels gate, ikke helt jo, men det var nogenlunde det samme vand, vi stirrede ud over, Mjøsas store bassin. Det er Mjøsa, «Mediadiktet» slutter med, det er sneen på søen, vindens skrift i det hvide, som forløser digtet og redder digteren fra nyhedsforstoppelse.
I 2014 sad jeg på Hov gård med en god omgang medieforstoppelse. Jeg var ved at afslutte mit manuskript imnothererepresentinghardbodies, som nøgternt og pertentligt beskriver mere end 600 opslag af brugere, jeg ikke kender, på billedmediet Instagram. Som en slags litterær og konceptuel udstilling af, men også hyldest til det medie, lod jeg mig nærmest drukne i billeder og videoer. At kigge ud over Mjøsa var også forløsende for mig, men jeg skrev ikke om den udsigt. Den ville jeg bare nyde, når jeg som pause i skrivearbejdet gik ture i landskabet med min hund. Men jeg tog virkelig mange billeder på disse gåture, smukke og også kitchede billeder af Mjøsa bl.a., som jeg netop postede på Instagram. Jeg kunne tage billeder af søen og dele dem med andre, men jeg kunne ikke skrive om søen.
Hvad ville Rolf Jacobsen have gjort med en iPhone i hånden? Han havde sikkert kastet den i Mjøsa. Jeg kastede den anden vej, smed det smukke vand på nettet.
Mjøsa er der, og den er stor og større end mig og overlever mig. Det kan et fotografi måske gengive eller give indtryk af. Især hvis jeg redigerer lidt med et filter, skruer op for farverne og kontrasten fx. Jeg kan hashtagge billederne #natureporn og således skildre Mjøsa anno 2014, ironisk og mere fortrolig med billedmediet end naturen, jeg er turist i. Jeg savner den udsigt!
Vinden skriver på søen og sneen i Rolf Jacobsens digt. Og gravemaskinerne skrev hidsigt i fjeldsiden hele vejen fra Espa til Minnesund under udvidelsen af E6, mens jeg skrev min bog. Et andet sted langs Mjøsa har der engang været smaragder. Nede i jorden, under frøene, som vil spire. Det er sandt og ligeså umuligt at tænke sig som Rolf Jacobsen med en iPhone i hånden.

Mediadiktet

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. Hiv det ut.
Du har fått enda ett øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir i allfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

– – –

Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?


Hjörtur Pálsson velger «Bre» | August 2015

I Rolf Jacobsens diktning står leseren overfor en våken og levende tankeprosess hos en sivilisasjonskritisk dikter som fulgte med åpne øyne sin samtids tekniske, sosiale, politiske og kulturelle utvikling. Som modernismens bildeskapende banebryter i norsk poesi, ble han fascinert av meget av det nye, ikke minst teknikkens framskritt og muligheter. Det åpnet for frisk luft og gav diktene kraft og originalitet. Helt fra Jord og jern var det så. Samtidig var dens forfatter svært human og bekymret for lurende farer på menneskehetens vei og mistenkte at tingene kunne gå skjevt om den ikke så hvor det bar hen og la merke til signalene.
Tvil og overveielser om utviklingens stadig fortere akselerasjon – ofte uttrykt med lavmælt stemme – merker man sterkere med årene. Av mange dikt framgår den overbevisning at menneskenes livsvilkår og verdens vel i våre dager er tett forbundet med naturvern og økologisk og økonomisk måtehold. Men det er Rolf Jacobsens hjertevarme, hans menneskekunnskap og alle sansers følsomhet – framført med høy eller lav stemme alt etter omstendighetene – som gjør diktene hans så menneskevennlige og trøsterike – tross alt.
Mangfoldigheten i Jacobsens diktverden gjør at «sá á kvölina sem á völina» (har du val, så har du kval), som det står i et islandsk ordspråk. Det første av Jacobsens dikt som jeg falt for og oversatte, var «Tømmer», men etter langvarige overlegninger med meg selv har jeg nå trukket «Bre» ut av hatten. Begge disse diktene ble trykt i mine oversettelser av Rolf Jacobsens dikt til islandsk, Bréf til birtunnar (1991).
Hvorfor «Bre»? Jeg synes diktet i sin egenskap av bare å være dikt skinner like klart i dag som det må ha gjort i 1933, i dikterens første bok. Dessuten synes det å ha fått en ny dimensjon og er blitt høyst aktuelt i vår tid når breer som bilde på naturens selvskrevne fornyelse og naturkreftenes balanse overfor menneskenes negative inngrep, minsker, og man spår at det kun er et spørsmål om tid før de forsvinner.
«Bre» er en lysende juvel som gir leseren både en kosmisk og jordnær fornemmelse på samme tid. Der har bildenes og metaforenes mester, Rolf Jacobsen, i sitt korte, grafisk tredelte dikt brukt klassiske virkemidler – som en sikker tegner bruker få streker. Intet finnes der som ikke burde være med, konturene er klare, komposisjonen målbevisst, og etter fjerde linje er vi – semantisk sett – framme ved et avgjørende vendepunkt, hvor rollene byttes og naturens innbygde vaktskifte finner sted. I blåhvitt og gyllent lys kan man til slutt more seg med å lese mellom linjene og gruble over tenkbare motsetningspar i et dikt som både har en dikterisk verdi i seg selv og formidler livsviktig sannhet.

Bre

Breen er en hvit rytter som er kommet til oss
ute fra verdensrummet.

Om sommeren svøper han sig i sin hvite
kufte og sover under solen med sin hest.

Om vinteren våkner han op og kjenner sig
igjen. Da rider han ut over landet og
løfter sin flagrende kappe med latter mot
himlen og legger den lydløst ned over skog
og sva, over fugler, grantopper og mauren
i lyngen.
Da er det de som sover og han som våker.

Jökull

Jökullinn er hvítur riddari sem kominn er til okkar
utan úr geimnum.

Á sumrin sveipar hann um sig hvítum
kufli sínum og sefur undir sólu hjá hesti sínum.

Á veturna vaknar hann og kannast við sig
aftur. Þá ríður hann um landið og
lyftir flaksandi kápu sinni hlæjandi til
himins og breiðir hana hljóðlaust yfir skóg
og klöpp, yfir fugla, hávaxið greni og maurinn
í lynginu.
Þá eru það þau sem sofa og hann sem vakir.

(gjendiktet av Hjörtur Pálsson)


Wenche-Britt Hagabakken velger «Ildfluene» | Januar 2015

Jeg velger diktet «Ildfluene» av en enkel, men for meg særs viktig grunn. Da jeg sammen med musikerne Ingvild Koksvik, Lars Jakob Rudjord og Sigrun Eng turnerte med konsertforestillingen Nattåpent til videregående skoler i Hedmark vinteren 2013, begynte jeg nesten å gråte hver eneste gang Ingvild sang det diktet. Melodien var så vakker, og det kunne ikke vært noen annen melodi som passet bedre til «Ildfluene», når det først skulle tonesettes. Det gjentok seg hver bidige gang, og jeg måtte se ned i golvet og konsentrere meg så det ikke skulle briste for meg, det skulle tatt seg ut foran en gjeng skoleelever at den godt voksne dama som leste dikt mellom Ingvilds sang og musikkstykkene, satte i å tute. Så jeg holdt meg jo.
Årsaken til dette som sprengte i øynene mine, er at det er noe ved hele den historien diktet forteller. Om de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det vakre i at to gamle mennesker som kanskje har levd veldig lenge sammen, fremdeles har det overskuddet igjen i seg at de kysser. Jeg ser dem for meg, og jeg betrakter de to gamle og kyssingen sammen med de to i diktet, Rolf og kona Petra, jeg venter også på bussen til Velletri. Og jeg får en slik dyp respekt på grunn av kjærligheten jeg ser er mellom de to gamle. Og så kommer jo den setningen som har hugget seg fast i meg og aldri blir borte. Jeg kommer til å ha den setningen med meg så lenge jeg lever. Det er den setningen som nesten får meg til å begynne å gråte. Også når jeg leser den i Nattåpent, ikke bare når Ingvild synger den:

Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.

Dette er et viktig minne som ble til et dikt om noe Rolf og kona Petra opplevde sammen. Poeten Rolf setter sitt stempel på minnet ved at han har lagt merke til ildfluene i mørket, knitrende med lysblink rundt hodet hennes, hans Petra. Jeg har sett ildfluer, og det er akkurat det de gjør, de blinker i mørket. De to gamle som kysset under platantreet, blir for meg et bilde på Rolf og Petra, som også hadde levd sammen og elsket hverandre lenge. Og setningen «Den som har elsket lenge har ikke levd forgjeves» handler for meg om dem. Det holder i lange baner som livsmotto. I storm og sol, regn og frost, nede i dype daler, like til fjellets topp.

Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.

Ildfluene

Det var den aftenen med ildfluene
da vi sto og ventet på bussen til Velletri
at vi så de to gamle som sto og kysset hverandre
under platantreet. Det var da
du sa, halvt ut i luften
halvt til meg:
Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.
Og det var da jeg fikk øye på de første
ildfluene i mørket, knitrende
med lysblink rundt hodet ditt.
Det var da.


Wenche Medbøe velger «Heia regnbuen!» | August 2014

Jeg velger litt spontant «Heia regnbuen!».
Hvorfor?
Jeg blir munter av det diktet.
Det skjer noe med meg, noe hemmelighetsfullt når jeg plutselig oppdager regnbuen på himmelen.
Følelsen av å ha ett bein på jorda og ett i himmelen er helt korrekt!
Og det gir en lykkefølelse et lite øyeblikk å miste kontroll og bare stå og kope som unger med snørr på.
Regnbuen er et lite mirakel alle kan se og ta del i.
Rolf Jacobsens dikt har fanget denne helt spesielle luftige opplevelsen som er som en duft!
Jeg sier bare tusen takk.

Heia regnbuen!

Næmmen, der stårn.
Også midt i dieselrøyken da dere,
nesten rett opp og ned.
– Regnbuen.
Heia regnbuen,
tør vi spørre, hva er det du vil oss,
også akkurat nå
i en tid som denne her.

Joda. Ett bein på jorda og ett i skyene.
Vi vet det. Vi bare står og koper
akkurat som unger. Med snørr på.
Kanskje er vi daue nå, uten at vi vet det.
For dette er rart, nesten
mistenkelig.

Flott portal. Matematisk helt perfekt.
Joda, vi ser deg.

Nesten som en duft.
Et hemmelig signal
– kanskje en hån.
Ett bein på jorda, ett i himmelen. Helt korrekt.

Velvel.
Se der
forsvant den.


Durita Brattaberg velger «Vent på meg» | Januar 2014

Karsten Hoydal (1912–90) er født i Tórshavn på Færøyene. Han tok landbruks- og fiskeriutdannelse i Danmark og jobbet senere for blant andre FN i Ecuador. Som politiker representerte han Tjóðveldisflokkurin (Republikanerne) og var blant annet medlem av Færøyenes landstyre- og lagting. Hoydal var også initiativtaker og medstifter av Mentunargrunnur Føroya (Færøernes kulturfond) i 1946. Han debuterte i 1946 og utga tre diktsamlinger. I tillegg er han kjent for sine mange nasjonale sangskatter.
Det skjønnlitterære forfatterskapet inngår som et betydningsfullt ledd i den mangfoldige virksomheten hans. Diktene er preget av fantasi og gir spesielt maktfulle uttrykk for dikterens varme, ofte ekstatiske naturfølelse som både omfatter hans forhold til det hjemlige jordnære og det kosmiske. Et tema i diktene er motsetningen mellom lys og mørke, håp og destruksjon. Karakteristisk for poesien hans er en rik naturmetaforikk og en undrende, men også kritisk holdning til natur og vitenskap. Karsten Hoydal var en betydningsfull kulturpersonlighet, litteratur- og kunstkritiker, tidsskriftredaktør m.m. Han oversatte og gjendiktet blant andre Tom Kristensen, Frederico García Lorca, Pablo Neruda og Walt Whitman til færøysk. (Kilde: Den Store Danske Gyldendal)
Og han gjendiktet Rolf Jacobsen. Boken Frændarøddir (1977) inneholder Hoydals gjendiktninger av de islandske forfatterne Einar Bragi og Stéfan Hørður Grímsson og de norske forfatterne Rolf Jacobsen og Knut Ødegård. I Frændarøddir beskriver Hoydal et besøk han og kona gjorde sammen med Knut Ødegård hos Rolf Jacobsen på Hamar i august 1974. På en gåtur langs Mjøsa, som Hoydal syntes var så stort som et hav, fortalte Jacobsen om domkirkeruinene, og om Sigrid Undset og boken hun har skrevet om Olav Audunsson. Hoydal glemmer aldri Jacobsens helt spesielle formidlingsevne – myk, litt forsiktig – og de mange vakre fortellingene mens de spaserte der ute på Domkirkeodden. Hoydal skriver videre at når man leser Rolf Jacobsens dikt, får man ofte følelsen av at dikteren står ved siden av en og hvisker en i øret vakre og dyptgående bilder av mennesket og dets kompliserte eksistens i vår tid.
Diktet jeg har valgt, er høyst aktuelt også for vår tid.

Vent på meg

Vent på meg sier sneglen. Ta det litt rolig da.
Og se dere for. Jeg er våt på bena.

Ho-ho sier gjøken, blåser i sitt horn.
Vent vent. Det er noe vi har glemt.

Vent litt på meg sier sneskavlen på fjellet. Jeg
må smelte først.

Heihei vent nå roper vinden, det kommer et lavtrykk til
og jeg skal velte en lysmast i Valsøyfjord.

Vent vent på meg sier barnet ditt. Jeg ser deg ikke
lenger. Jeg er redd.

Vent mine venner vent sier gamle Jorden. Jeg har
mine tider å passe. Mange land som skal ha sitt daglige lys.

Vent på oss sier de fillete og de sultne folkene. Alt
på jorden hører jo dere til. Tenn iallfall en lampe
så vi kan se hvor vi er.

Vent på oss sier ordene. Ikke så fort. Dette
skal bli et dikt.

Bíða eftir mær

Bíða eftir mær sigur snigulin. Hav ikki sovorðnan skund.
Og hygg niður fyri teg. Eg eri vátur um beinini.

Ho-Ho sigur geykurin, blæsur í horn sítt.
Bíða Bíða. Vit hava gloymt okkurt.

Bíða eitt sindur eftir mær sigur skalvurin á fjallinum. Eg má
fyrst bráðna.

Heihei bíða nú rópar vindurin, eitt lágtrýst kemur afturat og
eg skal koyra ein ljóssteyra um koll í Valsøfirði.

Bíða eftir mær sigur barn títt. Eg síggji teg ikki
longur. Eg eri bangin.

Bíðið vinir mínir bíðið sigur gamla jørðin. Eg havi
tíðir mínir at røkja. Nógv lond sum skulu hava sítt dagliga ljós.

Bíðið eftir okkum siga tey illa kløddu og svongu fólkini. Alt
á jørðini er tykkara ogn. Tendrið í hvussu er eitt ljós
so vit kunnu síggja hvar vit eru.

Bíðið eftir okkum siga orðini. Havið ikki sovorðnan skund.
Hetta skal verða ein yrking.

(gjendiktet av Karsten Hoydal)


Levi Henriksen velger «Plutselig. I desember» | August 2013

Broren min har alltid sagt at han liker The Beatles og The Rolling Stones like mye. Det går ikke. Alle vet man må velge ett av bandene, og da selvfølgelig helst Stones. Selv har jeg det på den samme måten med Rolf Jacobsen og Hans Børli, alle vet man må velge, men jeg klarer ikke. Jeg skal ikke spekulere i hvem som er Stones og hvem som er Beatles av de to hedmarksdikterne, bare konstatere at de begge har vært med i livet mitt i mange år. Samtidig vil jeg røpe en liten hemmelighet. Hver gang (eller i hvert fall ofte) når jeg sitter fast i min egen skriving, så leser jeg Jacobsen og Børli som en blanding av et mentalt friminutt og en desperat søken etter hjelp, etter en måte å komme meg videre på. Hvor mange ganger har ikke Jacobsens gravemaskiner og togspor hjulpet meg i gang igjen, akkurat som Børlis høst og vinter?
Den aller første diktsamlingen jeg noen gang eide, var Børlis Frosne tranebær (1984), mens jeg året etter kjøpte Nattåpent, og det er her mitt favorittdikt av Jacobsen – «Plutselig. I desember» – er hentet fra. «Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.» Jeg har ofte tenkt på om det er mulig å starte et dikt på en bedre måte. Sikkert, jeg har bare ikke lest det ennå. Det er noe med repetisjonene. Historien bak. Det vakre. Det skjøre. Bildene. «Symaskinen din og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt: […] Her er så ødslig nu og tiden mørkner.» I avskjeden med kona klarer Jacobsen det som nesten er umulig. Han får det vanskeligste diktet han noen gang skrev, til å framstå som nesten enkelt å forfatte. Han lager stor kunst av de hverdagslige små bildene, og evner nærmest å gi døden et tilforlatelig drag. I motsetning til Dylan Thomas gjør han seg klar til å gå stille og rolig inn i den gode natta. Han skriker ikke, raser ikke, river seg ikke i håret. Henger bare hatten og frakken sin på knaggen i gangen og lukker døra stille bak seg. Ja, nettopp stille er et nøkkelord når det gjelder å beskrive «Plutselig. I desember». Det har noen av de stilleste linjene jeg vet om, samtidig er diktet fullt av liv, selv om det handler om død. Det er denne kombinasjonen, balansegangen mellom det poetiske og det personlige, det private og det grensesprengende universelle som gjør at jeg aldri går lei av «Plutselig. I desember». Jeg finner alltid noe nytt, noe med rytmen, måten han setter punktum på, de litt gammelmodige ordene, bruddene, hvordan ting settes opp mot hverandre, som gjør at jeg fortsatt – snart 30 år etter mitt første møte med dette diktet – blir fylt av en overveldende følelse av å bli satt ut. Selv har jeg bare klart å gi ut én diktsamling, og hadde det ikke vært for «Plutselig. I desember», kan jeg ikke forstå hvordan jeg kunne ha skrevet titteldiktet i Kjære deg min kjære.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.


Anne Bjørg Røed velger «Pusteøvelse» | Januar 2013

Da jeg fikk spørsmål om å velge et dikt av Rolf Jacobsen til denne spalten, var det første diktet som falt meg inn, «Pusteøvelse» i samlingen med samme navn fra 1975. Gravdahl Bokhandel har vært så heldig at vi har fått lov til å bruke dikt av Rolf Jacobsen på våre bokmerker. Det første bokmerket ble produsert på begynnelsen av 1990-tallet og var designet av en grafiker og kunstner fra Bergen. Bokmerket ble veldig fint, og diktet var «Pusteøvelse». Jeg synes dette er et veldig vakkert dikt. Vi lever i ei tid med store miljøpolitiske utfordringer. Det etterspørres økokritisk litteratur. Dette diktet synes jeg sier mye om mennesket og universets kompleksitet, og om hvor lite vi egentlig vet både om oss selv og naturen. Alt i 1975 satte Rolf Jacobsen ord på tanker som verden i dag har store problemer med å ta inn over seg. Et vakkert dikt som òg kan hjelpe oss med å forstå naturens enorme betydning for vår eksistens.

Pusteøvelse

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.


Øyvind Rimbereid velger «Byens metafysikk» | August 2012

Fordi diktet er det første diktet jeg leste av Rolf Jacobsen. Fordi det er urbant. Fordi det likner rocke-lyrikken, som jo også jager byens sjel på tvers av byens midte. Fordi det lodder dypere. Fordi det favner breiere. Fordi det vet godt om det fjerne. Fordi det mumler om det hemmelige. Fordi det snakker om det åpenbare. Fordi det glir ned i understrømmene. Fordi det driver på overflaten. Fordi det hvisker om skiten. Fordi det synger om det skjønne. Fordi det påminner oss om det gamle. Fordi det lever i det siste. Fordi det er alvorlig. Fordi det er lett. Fordi det står aleine. Fordi det bor blant mange. Fordi det husker. Fordi det glemmer. Fordi det er det første diktet jeg leste av Jacobsen, kjennes det ut som.

Byens metafysikk

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:

Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.

Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i
avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og
stank hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.

Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.


Lina Undrum Mariussen velger «Plutselig. I desember» | Januar 2012

«Plutselig. I desember» er et dikt som stadig, når det står der, overrumpler meg og berører meg i en slik grad at det kan få meg til å gråte, sjøl om jeg har lest det mange ganger. Det som står der, burde ikke komme på meg som en overraskelse, men det gjør det likevel, uunngåelig. Kanskje fordi styrken i det ikke minsker med åra, men blir enda sterkere for meg som leser.
Krever dette diktet en leser som vet hva det er å miste? Jeg tror ikke det. Men likevel er følelsen av gjenkjennelse sterk. Kanskje vet alle noe om å miste, uavhengig av alder, uavhengig av død. Fordi man med åra opplever tap, på den ene eller den andre måten. Opplever at folk blir borte. Og kjenner seg igjen i den i diktet som blir stående igjen. Ved ei tidsgrense: Nå blir ingenting mer det samme.
Det er noe nærmest filmatisk konkret over diktet, det åpner for en rekke klare bilder, leseren blir en som ser: Den aldrende mannen til knes i snø på kirkegården. Den brune kransen. Og fra dager før dette, i et anna lys: huset deres, symaskinen og arbeidsnettene. Reisene, solnedgangene. Ansiktene.
Dette jeget og dette duet lar meg se Rolf og Petra, så klart og tydelig, to mennesker jeg aldri har møtt. Og samtidig er de oss alle. Vi som leser diktet, flytter inn i diktets jeg og du. Vi flytter inn i huset, vi deler symaskin og arbeidsnetter – eller noe tilsvarende – reiser og hverdager. Både diktet og leseren vet hva det er å dele noe med et menneske. Det er absurd å forestille seg at det en dag skal ta slutt.
Dette kan aldri bli banalt. Kjærligheten, samhørigheten. Alt man har delt. Og smerten ligger hos den som snakker, som ikke har rukket å innfinne seg med den nye virkeligheten. Derfor følger spørsmålene tett på hverandre: «Hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, […]?»
Tyngden som manes fram av gjentakelsen i slutten av hver strofe: «Under sneen. Under den brune kransen.» Er dette alt som er igjen? Snøen? Den brune kransen? Rytmisk; insisterende. Og med et spørsmål i seg. Som for å forstå det. Et jeg som prøver å forstå, og likevel ikke kan. For jeget henvender seg jo nettopp til duet, den fraværende, og gjør henne til en tilstedeværende. Og samtidig vet han så inderlig godt at han ikke kan hente henne med seg tilbake: Hun er tapt, hun er hans Evrydike. Han står tilbake og har bare sangen igjen.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.


Knut Imerslund velger «Løipe» | Desember 2007

Da jeg fikk denne oppfordringen om å hente fram et Rolf Jacobsen-dikt til hjemmesiden, bestemte jeg meg fort for at jeg ikke skulle velge noen av de kjente tekstene, antologitraverne. Derfor har jeg plukket ut et dikt som mange kanskje ikke husker de har lest i det hele tatt, men som jeg håper noen synes det er fint å bli gjort oppmerksom på. Valget falt på et av diktene i debutsamlingen, det som heter «Løipe». Noe av grunnen til at jeg valgte akkurat dette diktet, er at det er årstidsrelevant. Det dreier seg om å gå på ski i norsk natur, og setter ord på noen av de tanker man kan ha i den forbindelse. Og egentlig tror jeg ikke det dreier seg om så mye mer enn akkurat det. Jeg leser ikke noe overført betydning inn i diktet. Det dreier seg ikke om livets løype. Likevel handler det om så mye mer enn akkurat det å gå på ski. Det virvler nemlig opp en mengde tilleggsfølelser og tilleggsforestillinger gjennom alle bildene, eksempelvis gjennom observasjonen av «dette grønne / himmeltak / av irret is». Til slutt står det at «det var nu / og aldri mer». Her forsøker dikteren å formidle den følelse av fortettet liv det gir å tenke på at hvert øyeblikk vi lever, er ugjenkallelig forbi i neste øyeblikk og kommer aldri tilbake. Hvert skispor skal utslettes og erstattes av nye.

Løipe

En løipe går
mot vest i fjell
med bløte skjær
i silkesne.

Og det er bare
kjerr omkring
og rypeknurr.

På kolde flak
med furubust
hugg vindens sverd.

Men skien gled
med trygge skjær
på landets tak
den rake vei
fra øst mot vest
til Tyristøl.

Jeg løftet mine
drageskib
og stampet spor
med tjærestevn
i sølver-hav.

Og ingen annen
uten mig
så disse fjell
med flammer på
og dette grønne
himmeltak
av irret is.

Da blinket frem
mot øiets vann
et gammelt spor
mot dal og støl,
den samme vei
med skarebrem.

Og det var mitt.

Den samme vei,
det samme lyn
mot øiets hud
idag som da.
De samme fjell
med flammer på,
det samme síg
av hånd og kne
i vind.

Og det var før og det var nu.

Og sporet gikk
med tynne smil
og pekte frem.
Her skal du stå.

Her skal det lyne
hett og koldt
om hånd og kinn
og vinden slå.

Og i de lange liers fall,
i kjerrets pisk
i svaets sprut
jeg kjente landets
kåte kyss.

Og Tyristøl
var rundt omkring.
Og svarte huser
grov sig frem
og sa goddag
med hatt av sne
og sov igjen.

Nu festet
mine slanke ski
et silkegarn
til jordens pels –
et stjernerisp.

Og det var nu
og aldri mer.


Sigbjørn Johnsen velger «Bortafor Grorud –» | Oktober 2007

Det er jo så mye å velge i – men inspirert av en bok om Olav H. Hauge og Jan Erik Vold velger jeg meg «Bortafor Grorud –». I dag, mindre enn noen gang er det nødvendig å bo i store byer. Og ikke minst lever vi i en tid hvor det er viktig at vi snakker med vår egen tunge og tar standpunkt til tidens store utfordringer.

Bortafor Grorud –

Til Olav H. Hauge på 70-årsdagen

Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstoler
for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.

Rart land, det her,
– bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne
istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp – svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn her for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
– og for de store stillhetene –
(du får god hørsel av dem
og váre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
– bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.


Frank Høifødt velger «Marmor» | Mai 2007

Rolf Jacobsens poesi er billedkunst; med hverdagslig fortrolighet beveger han seg mellom støvet og stjernene, og ser – som sin mer obskure kollega – «a world in a grain of sand and a heaven in a wild flower». Men han kan også være underfundig som de Chirico og urban som Hopper. I «Byens metafysikk» er det et slående bilde som får meg til å tenke på Edvard Munchs Selvportrett med sigarett – Munch bruker ofte kastanjen som erotisk metafor: «cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel / gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.»
Verden som hellig og profan. Kunstneren som tenker og skaper – som postdogmatisk mystiker? Livsnære gleder, pine og paradokser er samtidig figurer mot en grunn – mot «stillheten efterpå», tilværelsens tause og tidløse klangbunn. Den fremstilles som en sjelden og skjør gave som krever aktiv oppmerksomhet, «som en fugleunge mellem dine hender» – i slekt med «søvnens sprog», «den stille rytme som himmelen har gitt menneskene» («– Når de sover»).
Vitenskapen bekrefter at vi stammer fra stjernene, men fnyser av tanken på at vi skal vende tilbake. Rolf Jacobsen mente vel, som sin moderne trosfelle Teilhard de Chardin, at vi ikke seiler gjennom universet helt på måfå – fra hydrogen og karbon til Shakespeare og cyberspace. Da må det også være ting å hente i kjølvannets morild – gullkorn som fortsatt gløder fra øyeblikket før The Big Bang.
Kan dét være en inngang til det litt kantete «Marmor»? I en tid da «alt skal bli nytt», er det fristende å avfeie diktet som bakstreversk nostalgi. Men ro og uro hører sammen som Yin og Yang. Kanskje vi bør gi oss litt tid til å dvele ved «stillheten i marmor»? Ting tenkt og skapt i fortiden kan være «bærere av et gammelt lys» – uttrykk for en tidløs lengsel.

Marmor


i timen da de siste headlines blir til
og ekspressflyet med nattens TV-dronning
takses ned på rullebanen,


da høyttalerne ustanselig brenner nye landsbyer
og selger halspastiller


skulde jeg sunget om stillheten i marmor.

Marmor som oppbevarer smil i tusen somre
og pikeskuldre uten alderdom
men ord er som sand

og det er snart mørkt
i parkene der de står
som innad-brennende lys
og foten løftet mot musikk

som om intet er hendt.
O stumme munn.
O strupe av stivnet sang.

Marmoret (nå som alt skal bli nytt)
er bærere av et gammelt lys.
Meteoriter
fra sprengte stjerner.


Mette Elisabeth Nergård velger «I januar» | April 2007

Diktet «I januar» har fulgt meg fra barndommen. Et landskap av sne stenger deg inne når alle dagene bare rekker deg til knes. Du er innestengt, men i skjønnhet. Du kan gjøre små ting, ytterst lokale bevegelser. For en som er vokst opp i Tana i Finnmark, var det å snø inne ganske vanlig. Strømbrudd i dagevis var hendelser som inntraff flere ganger hver vinter, alltid som følge av snestormer. Min far var gjerne på reise i sitt enorme prestegjeld, og mamma og vi tre søsken samlet oss foran peisen i det store huset som fort ble kaldt uten oljefyring. Ute stormet det, og ulvene jamret.
Jo, januar kunne overmanne meg, og sola hadde ennå ikke snudd. Men månen var der, når stormene stilnet, og stjerner og nordlyset, og ja, der var også «en panne som satte fram en lampe på nattbordet og betraktet meg». I ødemarken finnes et nærvær, nettopp der.
Som voksen sørpå har januar alltid vært den tunge måneden, og diktets påminnelse er kjærkommen. Jeg gir meg over. Jeg venter på mitt hjerte. Jeg lar stjernene klirre ved min seng, selv om stjernehimmelen ikke er så nær som over de snedekte fjellene i Tana.
I januar når året begynner, blir vi klar over at vi ikke får utrettet mye. Alle ord er snakket døde og ligger strødd omkring som krøllete aviser. Alle forsetter er usikre, så vi kan følge diktets stemme og gi oss over. Men vi gir ikke opp. Ved å samstemme i formularet «O alt hva du kan i januar» inviterer vi håpet inn. Det er et utrop på tross.
For det vi kan i januar, er å legge vår store kabal som aldri går opp. Det er dette som er å gjøre (uansett årstid). Legge kabal er avslappende, og vi kan ta det med ro. Vi har alt vi behøver. For hvem trenger mer enn å være i undringen med håpet som følge?

I januar

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.

– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.


Synnøve Skjong velger «Stavkirker» | Mars 2007

Eg har valt diktet «Stavkirker» som diktet for mars månad fordi det er eit av dei dikta som eg gjerne kjem tilbake til. Det er eit mangtydig dikt, vakkert, vondt og mørkt, fullt av musikk. Dei sterke konkrete bileta som er så umiskjennelege jacobsenske, og den langsame påkallande rytmen held dei mange meiningslaga saman til eit heile, ei truvedkjenning.
Rolf Jacobsen spenner opp eit stort bilete gjennom dei tre delane i diktet der fortid og notid møtest i stavkyrkjene. Vi kan lese det som om diktet handlar om vår utsette posisjon som menneske, men det viser òg ei søking etter noko å halde fast i ei utsett verd i dag. Siste linjene fornektar på eit nivå all mogleg trøst samtidig som dei insisterer på at nettopp denne erkjenninga er livsvilkåret: «alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi seiler, seiler, seiler.» Men-et i denne linja støtter seg til truvedkjenninga i første delen av diktet: «Jeg tror på de mørke kirkene». Den religiøse dimensjonen blir forsterka gjennom linjene på latin frå salme 113 i Salmenes bok som går igjen som eit omkved i alle tre strofene av diktet. Men truvedkjenninga i diktet er knytt til lengta mot Gud, kanskje meir enn til Gud. Kyrkjene er ein manifestasjon av denne lengta, dei er skapte av den: «Noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med». Det er dette truvedkjenninga rettar seg mot, og det er derfor kyrkjene kan bli skip for dei som trur på dei, skip til å segle dei vonde dagane i.
Slik uttrykker dette diktet for meg ei tru på skaparkrafta i mennesket og viser den fram som ein religiøs dimensjon. Det er det som til sist gir «vinger til å vandre med», eller det som gir tyngd og meining bak det siste «men» i diktet, til det å segle i dei vonde dagane.

Stavkirker

Jeg tror på de mørke kirkene,
de som ennu står som tjærebål i skogene
og bærer duft med sig om de dyprøde rosene
fra tider som kanskje eide mer kjærlighet.
De sotsvarte tårnene tror jeg på, de som lukter av solbrannen
og gammel røkelse brent inn av seklene.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.

Øksene teljet dem til og sølvklokker klang i dem.
Noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med
ut gjennem tider og fjell. De velter som brottsjø omkring dem.
Nu er de skip, med utkikkstønnene vendt mot Ostindia,
Santa Maria, Pinta og Nina da dagene mørknet
mot verdens ende, årelangt fra Andalusia.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.

Angst overalt, selv Columbus er redd nu
der hildringer lokker dem frem og vinden har slangetunger.
Stjernene stirrer urørlige ned med avsindige jernøyne,
alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi
seiler, seiler, seiler.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.


Laila Aase velger «Plutselig. I desember» | Februar 2007

«Plutselig. I desember» er et dikt om døden, men kanskje like mye et dikt om å være i tiden, og så altså ikke lenger være i tiden. Gjennom fokuseringen på øyeblikket da livet slutter «Lynsnart som om en bryter slås av», blir vi trukket inn i refleksjonen rundt dette mysteriet som styrer livene våre, at vi alle sammen selv skal komme til dette plutselige øyeblikket.
Jeget i diktet snakker til sin kjære som er død. De konkrete detaljene her og nå: sneen, graven, den brune kransen i kontrast til detaljene i erindringene: druene i Valladolid, symaskinen, kjolen, håret – alt understreker dette tidsspennet mellom å være og ikke å være.
I siste strofen påkaller jeget den elskede som Evrydike, men ikke for å vekke henne fra døden med sin sang, men heller som en bønn om å få komme til henne, få fortsette å være to også når hans eget øyeblikk kommer.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.


Asbjørn Aarseth velger «Mediadiktet» | Januar 2007

«Mediadiktet» er fra Tenk på noe annet (1979). Det blir ikke ofte trukket fram, kanskje fordi det har et preg av kynisme og vold i de tre første delene. Likevel er det både i form og tematikk karakteristisk for Rolf Jacobsen. Vi utsettes for rullende vannmengder som trenger seg på, lyd og sterke farger, vi er uglade fanger av informasjonsflyten. Men så vender diktet seg bort fra trykksvertetyranniet og gjør oppmerksom på livet utenfor burene, hvor Mjøsa er hvit – er det snøen på isen eller vinden som pisker bølgene til skum? I alle fall er det en hvile i og en glede over det usynlige blekket som vinden skriver med. Og diktet runder av med tanken på en annen form for viten enn den vi er blitt fôret så ettertrykkelig med, den muligheten at kanskje jorden kan lese vindens usynlige skrift?

Mediadiktet

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

– – –

Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?


Jørgen Magnus Sejersted velger «Det var her –» | November 2006

Jeg velger meg et dikt fra diktsviten «Rom 301» som avslutter Nattåpent (1985). «Det var her –» oppleves som en personlig, nesten for intim tekst knyttet til den aldrende dikteren og minnet om hans avdøde kone. Samtidig er det et dikt som plasserer seg som et høydepunkt i en sentrallyrisk tradisjon av erindringsdikt der Welhavens «Den Salige» kanskje er det mest kjente forbildet. Erindringen om den døde skaper nærhet slik at fortiden sprenger seg inn i øyeblikkserfaringen og utvider seg mot det som skal komme. Denne i og for seg kjente lyriske strukturen blir her egenartet og vakkert formulert i Jacobsens særpregete tone, lavmælt, men samtidig intens i skildringen av hvordan lengsel blir nærhet, og slutten – om man leser det som en åpning mot nihilistisk desillusjon eller et religiøst mysterium, det overlater vel dikteren til oss.

Det var her –

Det var her. Akkurat her
ved bekken og det gamle nypekjerret.
Sen vår iår, rosene er bleke ennå,
nesten som kinnet ditt
den første morgenen bak døden.
Men det kommer,
bare lyset, bare duften, bare gleden
kommer ikke.

Men det var her
og det var kveld og måne,
bekkesildr
sånn som nå. Ta hånden min,
legg armen der.
Så går vi da
sammen i sommernatten, tause
mot det som
ikke er.


Jan Inge Sørbø velger «Den ensomme veranda» | Oktober 2006

Eg har valt diktet «Den ensomme veranda» frå samlinga Hemmelig liv (1954). Jacobsens samlingar frå femtitalet er kanskje dei beste han skreiv: originale og nyskapande, fulle av nye poetiske bilder, og med ein merkeleg kombinasjon av humor og djupt alvor. Det er dette diktet eit godt eksempel på. Det har noko barnleg-naivistisk rørande ved seg; linjene om at «den ensomste veranda i hele verden» ynskjer at Gud kunne bruke den «til å legge sine små ting på», er uimotståelege. Men fordi den barnslege stemmen til verandaen er så tydeleg, blir avslutninga tilsvarande brutal: Det er som å lese om eit barnedrap. Heile spørsmålet om Guds svar eller fråvære ligg og dirrar under denne vesle historia – samtidig som den bizarre avslutninga igjen snur diktet frå tragedie til komedie, og der blir det hengande – vi smiler og gret av eit slikt dikt, som både handlar om Gud og det moderne, og ironiske observasjonar av reklamens plass i det offentlege rommet. Diktet er slik:

Den ensomme veranda

Langt inne høyt oppe i en stor by hang en ensom veranda,
oppe under skyene hos vinden og som aldri noe menneske hadde satt sin fot på
fordi det var så dypt ned og så kaldt derute.

Den syntes den var den ensomste veranda i hele verden
og den hørte på klokkespillet hver søndag fra den hellige Bartholomeus’ kirke,
og den tenkte hvorfor kan ikke den gode Gud hjelpe mig,
han er jo også høyt oppe
og han kunde bruke mig som en liten hylle til å legge sine små ting på.
Vestenvinden kjente den best, så bad den vinden spørre.
Da kom et veldig stålstillas og klatrende menn en dag
og de hugget den ned med acetylenflamme på mindre enn 8 minutter
og hengte opp en sprakende lysreklame i rødt og blått
for Skotsk Whisky.


Rakel Christina Granaas velger «Pavane» | September 2006

Noen dikt smyger seg inn mellom muskelfibrene og hjernevinningene og blir værende der. For meg er «Pavane» et slikt dikt. Totaktet og stolprete, men likevel smidig, dansende. Pavanen, «denne sære påfugldansen», er kropp og bevegelse i møte med stivnet tradisjon, kultur og historie. Ja, nettopp møte og overganger – mellom gammel og ny tid, mellom det temmede og det ville. «Pavane» er i tillegg et naturdikt som utfordrer vårt forfengelige, kulturbestemte blikk på naturen: «denne stumme / forstemte lek med skyers påfuglhaler». Diktet favner alt, også døden og det stumme fraværet. På samme tid er det en opptakt, en innledning – til liv, til tanke, til nærvær. Til mitt nærvær i rytmisk møte med ordet og det hemmelige livet som aldri tar slutt.

Pavane

Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
– likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledt i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som om de alt var døde
– den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
– er det den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv – slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.


Nora Simonhjell velger «Den lille bonden» | August 2006

Eg hadde ikkje fått vaska møkka av fingrane da telefonen ringte. Skulle berre inn ein liten tur etter kveldsmjølkinga, vaske meg og raske med meg ei ‘kakskiiv’ i handa før eg gjekk opp i siloen att. Håslått. Ein må utnytte finveret, så dagane blir lange når det er sol og tørt gras på Nordmøre. Kontorkroppen har godt av å bli minna av kor han kjem frå og orda mine vil alltid stå i gjeld til generasjonar med verkande ryggar og tunge tak. I dag driv søster mi saman med foreldra våre, og veslejenta hennar stabbar rundt i garden. Eg dro heim, og heimanfrå, når graset vel var kome i hus. Med reinvaska fingrar, men framleis øm i musklane, byrja eg bla i ein forfattarskap eg berre kjende brokkar av. Diktet «Den lille bonden» forankrar ord i jord. Slik blir dette eit viktig dikt, og eit aktuelt dikt, som minner oss om det viktige arbeidet som alle gardbrukarar gjer og gjorde.

Den lille bonden

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinden, og vinteren
– om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden pånytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.
Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.


Bente Hellang velger «Til Jorden (med vennlig hilsen)» | Juli 2006

For juli har jeg valgt brev-diktet «Til Jorden (med vennlig hilsen)». Dette diktet rommer flere hovedtrekk i Jacobsens forfatterskap: Apostrofen, henvendelsen til jorden og naturen der «Alle regnestykker går opp», satt opp mot kulturen og menneskene som bebor jorden, men ikke mestrer livet her og ikke føler tilhørighet her. Og i bakgrunnen truer den store intetheten der mennesket har utryddet seg selv. Siste del av diktet er formet som en bønn og en insistering på menneskets plass på jorden – om ikke annet som et eksperiment fra naturens side. Og det er interessant at kultur og natur her inngår i et avhengighetsforhold som ikke bare omfatter menneskets avhengighet av jorden, men også jordens og faktisk hele universets avhengighet av mennesket. Dette gir en nesten svimlende dimensjon til våre handlinger overfor både kultur, natur og andre mennesker.

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?


Unni Langås velger «Lyktestolpen» | Juni 2006

Jeg har en forkjærlighet for korte dikt, for de er ofte preget av diktspråkets evne til meningsutvidelse. Noen kortdikt er tingdikt, slik som dette. Det handler om en helt alminnelig ting, nemlig en lyktestolpe. Lyktestolpen og brostenene rundt den får utvidet betydning fordi de blir tillagt menneskelige trekk, og vi får inntrykk av at stolpen fungerer omsorgsfullt som en far for barna sine. Den kan til og med føle og snakke, og den opplever mørket rundt seg som truende. Bare de små brostenene holder den med selskap. Alt i alt er besjelingen av tingene med på å gjøre diktet til en tolkning av menneskets egen isolasjon. Det er en forlatt sjel som ser sin ensomhet i lyktestolpens situasjon. Heri ligger også en tvetydighet i diktet, for så snart denne lyktestolpen sies å være «isnende alene», er den likevel omgitt av noen små brostenshoder, og så snart den forkynner i siste linje at det ikke finnes håp, legger den selv håpefullt sin paraply over sine nærmeste.

Lyktestolpen

Så isnende alene i natten min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den
der den holder sin lysparaply opp over dem
så ikke det vonde mørket skal komme nær.

Vi er alle langt hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mere.


John Brumo velger «Flyvemaskiner» | April 2006

Det er vel kjent at Jacobsen var en av de første i Norge som skrev lyrikk med utgangspunkt i teknologi og urbanitet. Det var ikke tilfeldig at Jacobsen valgte ut den metalliske kartongen på omslaget til Jord og jern. Diktet «Flyvemaskiner» fra denne samlingen er et av hans mest radikale: Diktet fokuserer utelukkende på skinnende overflater. Med utgangspunkt i aluminium (både sterkt, lett og skinnende) skaper diktet paralleller til andre, mer naturlige overflater. Diktet uttrykker både en fascinasjon for det nye materialet, men antyder også noe skremmende. På den ene siden er diktet herlig «anti-lyrisk» – her er det ingen klam inderlighet, bare kjølige registreringer av harde overflater. Tilsynelatende er det ikke mye menneskelighet i diktet, men likevel lykkes Jacobsen i å få fram det truende og fascinerende i teknologien.

Flyvemaskiner

Aluminium:
– Sommersøndagen.
Løv som solen skinner på.
Sne.

Aluminium:
– Fiskeskjellene.
Oljegrå dønninger over dypets begynnende vrede.

Panterhuden
over muskelfibre knyttet i sprangets krampe.

Aluminium:
– Slettene sitrer.
Vinger svartner på himmelen.
Motoren borer sig hylende inn i solen.


Sissel Furuseth velger «Vi møtes» | Mars 2006

Mange av Rolf Jacobsens sene dikt er preget av et stort eksistensielt alvor, men av og til vender den moderne fremmedfølelsen over i det absurde og utløser en plutselig frigjørende latter. Diktet «Vi møtes» fra Tenk på noe annet (1979) beskriver en velkjent scene for alle som har vært innom kjøpesentre, flyplasser og undergrunnsstasjoner. Det poetisk underliggjørende grepet som ligger i å forsyne rulletrappen med stemme, er paradoksalt nok med på å skape et element av fortrolighet i et motiv som ellers er preget av kulde og distanse. Idet leseren merker at mellomgolvet begynner å rykke, er det bare å gi seg over til Jacobsens dikt.

Vi møtes

Møtes i den lange rulletrappen
du oppover
jeg nedover
ubevegelige som billedstøtter
mange i følget ditt
mange i følget mitt
ingen ser på hverandre
ingen snur seg
klapperapp klapperapp klapperapp
sier rulletrappen


Lisbeth Pettersen Wærp velger «Mose, rust og møll» | Januar 2006

På slutten av 1980-tallet tok jeg hovedfag i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Der var jeg så heldig å få følge et seminar som Einar Eggen hadde om Rolf Jacobsens lyrikk. For meg var det en helt fantastisk opplevelse, ikke fordi jeg ikke kjente Rolf Jacobsens forfatterskap, men på grunn av foreleserens utrolige evne til å tolke dikt, ikke bare kommentere eller forklare dem, men vise hvordan de fungerte, ikke minst hvordan bildene i diktene produserte mening. Og er det noe Rolf Jacobsens dikt er, så er det bilderike dikt, hvor blant annet personifikasjonen er et karakteristisk grep. Mørketiden er ikke over her i Tromsø, ikke før i slutten av denne måneden, så jeg har valgt et litt dystert dikt som månedens dikt, nemlig «Mose, rust og møll» (fra Vrimmel, 1935), hvor bitte små og vanligvis relativt ufarlige ting som mose, rust og møll personifiseres og inngår som truende aktører i et mørkt og uhyggelig poetisk univers.

Mose, rust og møll

Mosen kommer ut av jorden.
Lydløst som nattens flaggermus
setter den sig på stenene og venter,
eller nede i gresset
med sine askegrå vinger.

Rusten går fra nagle til nagle
og fra jernplate til jernplate i mørket
og undersøker nøiaktig
om tiden er inne.
Når stemplene er gått til ro;
når bæresøilene er langt inne i natten,
skal den gjøre sitt blodige, stille arbeide.

Stjernenes hvite møll
sitter i klaser på himmelens mørke glassruter
og stirrer
og stirrer på byenes lys.


Silje Solheim Karlsen velger «Kjente jeg deg?» | Desember 2005

De aller fleste jeg kjenner, har en melankolsk streng i seg. Min streng dirrer sterkere på denne tiden av året. Jeg nyter dette og føler meg (merkelig nok, kanskje?) oppløftet etter å ha ligget rett ut på gulvet mens jeg røyker sigaretter, drikker rødvin og lytter til høy musikk av Lee Hazlewood eller Townes van Zandt. Slik har jeg det med litteratur også, og kanskje med lyrikk i særdeleshet. Av Rolf Jacobsens mange dikt holder jeg mest av de triste, melankolske – som for eksempel «Rom 301», «Til deg» og det som jeg har valgt ut i denne anledning: «Kjente jeg deg?» Sorg, savn og ensomhet kommer tydelig til uttrykk. Likevel melder tanken seg alltid: at det viktigste ikke er å virkelig kjenne noen (kan en det?), men å ha hatt noen å ikke kjenne.

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?


Henning Howlid Wærp velger «Sus» | November 2005

For fem år siden ble jeg bedt av Aschehoug forlag om å lage en antologi med norske prosadikt, en sjanger som ofte glemmes og ikke kommer med i diktantologier. Rolf Jacobsens dikt kjente jeg godt, og både jeg og forlaget trodde ikke han hadde skrevet noen prosadikt. Men se, i hans andre diktsamling, Vrimmel, fra 1935, er det faktisk to prosadikt. Ett av dem har jeg valgt ut her, «Sus», et dikt med en typisk Jacobsen-tematikk, motsetningen mellom natur og kultur, samt tematiseringen av glemsel, «det var noe jeg skulde ha fortalt, men jeg kan ikke komme på det riktig», heter det. En forbindelse til fortiden er ugjenkallelig brutt.
Hva er så et prosadikt? En kort definisjon kan lyde slik: Prosadikt er et kort prosastykke som betraktes som et dikt, pga. et fortettet språk eller på grunn av en annen likhet med lyrikk. Prosadiktet er altså ikke skrevet i verselinjer, men er satt opp med rett høyremarg, slik vi ser i diktet under. (Se for øvrig Prosadiktet i Norge. En antologi, Aschehoug 2002, der jeg har valgt ut prosadikt av hundre norske lyrikere, fra Sigbjørn Obstfelder til i dag.)

Sus

Vinden løper omkring i skogen og rugger på trærne og snakker med slepende stemme om at det var et eller annet den vilde ha fortalt til far min eller til bestefar min, som den ikke kunde komme på dengang fordi den sovnet bestandig før den fikk formet det, så den måtte tilbake igjen og lete oppe i alle blånene om den kunde komme på det igjen der hvor den mistet det. Og den løfter på stemmen sin og roper at den var helt inne i Asia efter det eller borte i Skaslien kanskje, men det var ikke der heller, og hvis den ikke tuller sig bort eller henger sig op i en tørrkvist på veien, så kommer den tilbake, om ikke til mig så til sønnene mine og ljomer dem om ørene og buldrer på trommehinnene: Det var noe jeg skulde ha fortalt, men jeg kan ikke komme på det riktig. Og så blunder den av igjen og våkner ikke før tømmerstokken ligger og vipper på elveryggen, og der snur den sig rundt og sovner med hodet nede i vannet, for det var et ord den skulde ha sagt.

Rotasjonspressen lukker op sin munn og cylindrenes tanngarer betenker sig ikke et øieblikk på hvad de vil ha sagt.
Dag efter dag slynger de sine ord ut over verden så det synger i folkemassen.
Ord, hugget i metall og meislet med svart og hvitt inn i menneskenes hjerter:
– Madrid: To hundre nye dødsdommer.
– Seks byer i provinsen Chahar bombardert inatt.
– Har amerikanske kvinner store føtter?
– Bruk S u z o n for huden.


Ole Karlsen velger «Tanker ved Ånestadkrysset» | Oktober 2005

Hver sommer i midten av juli kjører vi bil fra Tromsø til sommerstedet i Løten. 150 mil, to–tre dagers reise med en stans i byen midt i Norge, Mosjøen. For en litteraturviter er ikke dette bare en reise i geografisk og topografisk forstand, det er også en reise gjennom skiftende litterære landskaper, med Cora Sandels småby i nord og Rolf Jacobsens Hamar som ytterpunkter. Og gjennom de skiftende landskaper plager jeg min familie med lange utlegninger om Hamsuns Hamarøy, Hauklands Vefsn, Uppdals tid på Grong, de store nyrealister fra Trøndelag; de samme beretninger, de samme anekdoter og sitater år etter år. Sør for Trondheim øker intensiteten. Når Støren passeres, må Falkbergets diktning kommenteres, og et par sanger fra Børson-musikalen avsynges. Fra fjellet ned mot Tynset kjører jeg med Bjørnson «frem gjennom strålefryd», alle kan dét diktet utaboks nå, og så går det i Garborg, litt mer Uppdal når vegskiltet til Folldal dukker opp på riksveg 3. Så blir det far og sønn Bull, mest sønn faktisk, ned gjennom Østerdalen til vi kommer til Rena. Fra da av blir det viser av Vidar Sandbeck, Åstadalens store poet, helt til Elgstua, ja, ofte helt til Pink Auto på grensa til Løten. Ved Miklagard åpner Løten-bygda seg med svaiende kornåkrer til venstre, til høyre en av landets mest litterære bensinstasjoner – med de store skogene bak, langskogene som strekker seg helt til Vladivostok. Her er det nedsatt fartsgrense, og idet jeg svinger til venstre inn på Oslo-vegen, kaster jeg et blikk til høyre for å se om den lille, røde stua står der ennå, den som er avbildet på Kjell Nymoens illustrasjon til Rolf Jacobsens dikt «Tanker ved Ånestadkrysset». Og jeg prøver å etterligne Rolf Jacobsens diksjon og rytmiske stemmebruk og siterer: «Ved Ånestadkrysset, der …»

Tanker ved Ånestadkrysset

Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.

Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.

For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.

Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.

Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.

Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.

Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.


Erling Aadland velger «Bare et dikt til –» | September 2005

Diktet skildrer Rolf Jacobsens arbeidsform og dikteriske praksis. Hans møte med inspirasjonen …

Bare et dikt til –

Bare et dikt til
før jeg slukker nå:
Lete efter pennen, famle litt
i halvmørket, se, der var’n
og der er papiret. Men så
var det ordene.

Tja, hvordan var det nå
dette jeg hadde tenkt ut
i rad og rekke, ord
på strakt geledd som skulle rope ut
alt jeg hadde tenkt.
Så kom da, kom da
alle mine ord.
Det er snart natt.

Jeg ser en hånd på teppet der, ikke min.
Ligner en liten fugl med hodet under vingen.
Sover alt.

Så rart med ord,
de kommer når jeg ikke vil det,
og når jeg vil det er de ikke her.
Men du
er her,
en hånd
som ligner en fugl. En natt
som ligner skyggene av et tre.
Men ordene er borte. Kanskje
kommer de med morgenlyset
som spurv på vinduet, hakker
og vil inn. Der kommer de jo,
først ett, så enda ett.
Og pennen, her var den:
og her var diktet:
– – –

Jevnt i åtti
«Sikre hender på rattet. Jevnt i åtti.
Liten trafikk idag og ingen problemer.
Sitter og ser på hendene hans, mest den høyre
– inne i min engang som et varmt lite dyr.
Kanskje litt redd, men han tok lange steg
og alt var godt. Og ennå før det:
– fingrene. Alle fem. Nesten som tråder
tett rundt min store finger. Nå på rattet,
lærbehansket og jevnt i åtti.
Sikkerhetsselene sitter godt.»


Cathrine Loraas Møystad velger «Pusteøvelse» | August 2005

Vi er noen jagende mennesker som strekker og forstrekker oss etter nye seire. Om de er materielle eller intellektuelle. Både enkeltindividet og samfunnet er resultat av, på godt og vondt, den moderne verden hvor alt skal være mer og mer effektivt. Vi tror vi overlever alt, og blir stående ganske overrumplet om elvene flommer over eller vi blir stående fast i djup snø. Det skulle aldri være en overraskelse. Vi har mistet vår ydmykhet. Og det er her «Pusteøvelse» minner oss om hvor små vi er, hvor nødvendig det er at vi er små. Og at alles utgangspunkt er oss selv – «er du bare ved begynnelsen – til deg selv» – og det er ved oss selv endringen må begynne.

Pusteøvelse

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.


Torild Wardenær velger «Den omvendte sommeren» | Juli 2005

Det er høysommer. Vi er mottagende, mer hengivne og mer i pakt med vår opprinnelse – den gode. Alt er eterisk, samtidig jordnært … formidlet gjennom lyset, gjennom klorofyllet. Og midt i sommerens jubel og letthet kan det åpne seg nye sfærer. Vet vi hvor virkeligheten er? Vet vi det?

Den omvendte sommeren

Det brenner også en annen sommer på jorden
den omvendte, som vokser nedover i mørket
som speilbildet i de stille sjøene.

Den har hengende trær og hvitt gress,
alt vridd som av hemmelige vinder.

Vet jeg hvor virkeligheten er? Er jeg
rot eller er jeg krone. Er det ikke stjerner
også der, av svakt lysende sten?


Hanne Lillebo velger «Bare et dikt til –» | Juni 2005

DE BESVÆRLIGE ORDENE
Ettersom jeg daglig opplever hvor fascinerende og til tider sv ært så frustrerende det kan være å skulle skape noe, falt det meg lett å velge «Bare et dikt til –» som månedens Rolf Jacobsen-dikt. Jeg arbeider for tiden med en biografi om Sigbjørn Obstfelder, og tilbringer dagene i et solgult værelse der jeg sitter og skriver samtidig som jeg kan se ut av vinduet og rett inn i et blomstrende epletre. Noen kvelder kan jeg si meg godt fornøyd med dagens produksjon, andre kvelder er det så som så. Det Jacobsen skildrer i dette diktet, er lett gjenkjennelig også for andre som arbeider med ord. «Så rart med ord, / de kommer når jeg ikke vil det, / og når jeg vil det er de ikke her», skriver han. Det er ikke alltid inspirasjonen er der når en trenger den, så det å være i en skapende prosess handler i en stor grad om utholdenhet. Og forhåpentligvis gir strevet resultater, slik som hos Jacobsen: et lite «dikt i diktet».
Som forfatter av en biografi om Rolf Jacobsen (Ord må en omvei, 1998), er det selvsagt fristende å knytte noen biografiske kommentarer til «Bare et dikt til –». Da Jacobsen gikk av etter flere år som nattredaktør i Hamar Stiftstidende, hadde han innarbeidet en døgnrytme som kom til å prege ham også som pensjonist. For det første fikk han ikke sove før langt på natt, kanskje ikke før ved fire–femtiden, for det andre ble han ofte sulten midt på natten og måtte ta med mat på sengen. Men han likte stemningen om natten, med mørket og togene som passerte rett på utsiden av husveggen i Skappels gate 2. Han kunne bruke noen timer på å lese litt – eller han kunne skrive dikt om inspirasjonen var der. Notisboken hadde han alltid liggende ved siden av sengen, så når ordene og strofene dukket opp, hadde han penn og papir for hånden. Soveromsvinduet hans kunne fortone seg som et fyrtårn om nettene for dem som kom langs brygga; lyset ble slått på og av alt etter hvor dikteren var i prosessen. Jacobsen mente selv at sjelen, eller personligheten, var mer levende og mer ubeskyttet om natten. Dikteren hadde nakne nerver, brukte han også å si, han følte seg mer mottakelig for inntrykk nattestid.

«Bare et dikt til –» er hentet fra samlingen Tenk på noe annet (1979). Senere kom Jacobsen til å skifte ut «diktet i diktet» med et annet, men jeg holder en knapp på originalversjonen.

Bare et dikt til –

Bare et dikt til
før jeg slukker nå:
Lete efter pennen, famle litt
i halvmørket, se, der var’n
og der er papiret. Men så
var det ordene.

Tja, hvordan var det nå
dette jeg hadde tenkt ut
i rad og rekke, ord
på strakt geledd som skulle rope ut
alt jeg hadde tenkt.
Så kom da, kom da
alle mine ord.
Det er snart natt.

Jeg ser en hånd på teppet der, ikke min.
Ligner en liten fugl med hodet under vingen.
Sover alt.

Så rart med ord,
de kommer når jeg ikke vil det,
og når jeg vil det er de ikke her.
Men du
er her,
en hånd
som ligner en fugl. En natt
som ligner skyggene av et tre.
Men ordene er borte. Kanskje
kommer de med morgenlyset
som spurv på vinduet, hakker
og vil inn. Der kommer de jo,
først ett, så enda ett.
Og pennen, her var den,
og her var diktet:

– – –

«Det kom en dag til meg.
Morgenen kom med barnehender.
Middagen kom med et stort tent lys.
Aftenen ser på meg med spørrende øyner
og går langsomt bort.»


Sissel Carlstrøm velger «Nord» | April 2005

For et par år siden var jeg så heldig at jeg fikk anledning til å besøke Ingrid og Johan Brun i Geitvassdalen. Det var den siste sommeren de var sauegjetere på Hardangervidda. Dagene ble brukt til lange turer i området der Lågen starter sin lange ferd ned gjennom Numedal. På turene studerte vi flora og fauna. Vi fant flere tusen år gamle spor etter steinaldermennesker og fangstgraver fra tida før jegerne fikk gevær. Geologiske fenomener som rullesteinstrender og eskere så vi òg. Blant annet var vi ved Skjærhøi, der Peder W. Cappelen hadde fiskebu. Bøkene til Cappelen, en av viddas poeter, var hyggelig lesing om kvelden. Klassikeren, Alene med vidda, satte meg i en lyrisk stemning på hjemvegen – en to dagers tur der bare heiloens fløyt var å høre. Bak meg la jeg Hårteigen – den grå vegviseren i det fjerne, Storeskrekken, Rauhellernutan, Store Grønenut og Ustetind. Strofer fra andre diktere bidro også til å sette stemningen. Og fordi turen gikk nordover, hva er da mer naturlig enn å tenke på Rolf Jacobsens dikt «Nord».

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.


Johan Brun velger «I de store katedraler» | Mars 2005

For noen år siden kom jeg til Longyearbyen 11. mars, for første gang. Det var en sterk opplevelse. Et lite moderne menneskesamfunn med gater, veier, flyplass, sykehus, kirke, butikker. Alt omkranset av utrolige, tempellignende fjell og et goldt snedekket landskap. I barnehagen nede i byen, Kullungen barnehage, hadde ungene pyntet med store, gule soler i alle vinduer. For solen hadde nok en gang klatret over fjellene, og skinte nå på alle små og store menneskebarn i Longyearbyen. Gikk du forbi universitetsbygningen, UiS, flammet en ild fra det digre ildstedet midt i inngangshallen. Her hadde unge mennesker sin daglige gang. Snøscooterne stod oppmarsjert like ved bygningen. Jeg besøkte en ung kvinne, en geologistudent. Hun tok meg med på en kjøretur, geværet lå klart på scooteren. Like utenfor byen stoppet hun og ladet geværet. Vi kunne treffe på isbjørn! Her var et samfunn lik mange andre samfunn på kloden. Men omgivelsene så spesielle. Formes menneskene av omgivelsene? De første menneskene som kom hit, hvordan opplevde de dette? Hva med menneskene som lever her i dag? Er det noen forskjell på menneskelivets gåter om en lever her eller der? Tempelfjellene omkring, det fikk meg til å tenke tanker som om jeg var i en katedral. I slike byggverk får en stor respekt for mennesket – «ærefrykt for livet,» sa Albert Schweitzer. Jeg var deltaker på et fotokurs, og skulle lese høyt et dikt på morgensamlingen. Det ble «I de store katedraler» av Rolf Jacobsen. «Josef står der. Markus, Lukas, Peter viser veien dit ditt øye leter …» Mennesker fra Bibelen, bøkenes bok, i vårt samfunn er den vel ennå en felles referanseramme? I deres liv ser vi vårt eget liv. Jacobsen skriver her også om «alle gåters gåte». Les! Les!

I de store katedraler

(St. Benoit sur Loire)

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt derinne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
– til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, – verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
– Peter – Peter? spør de gamle katedraler.


Geir Løvold velger «Til deg» | Februar 2005

I 1993 fikk Øyvind Thue i NRK Fjernsynet og jeg en idé om å lage en konsertforestilling der Rolf Jacobsen leste egne dikt og Bugge Wesseltoft og jeg spilte egenkomponert musikk for tuba og piano mellom diktene. Planen var at NRK skulle følge Rolf Jacobsen på Hurtigruten nordover fra Trondheim, og at vi skulle møtes i Melbu og holde konsert der under sommerfestivalen i Melbu 1994. Rolf Jacobsen ga meg frie tøyler til å velge dikt til programmet vårt. Som kjent døde han tidlig på nyåret i 1994, og planene og skissematerialet ble lagt bort. Noen år senere kom jeg i kontakt med skuespiller Bjørn Floberg, som viste interesse for og hadde stor innsikt i Rolf Jacobsens diktning. Sammen med han og pianist Svenn Erik Kristoffersen ble skissene tatt fram igjen, og programmet vårt «… en dag skal komme som en rose» hadde premiere i 1998. Vi har spilt det mye rundt om i landet og har gjestespilt på Svenska Teatern i Helsingfors. Alle diktene er nå oversatt til engelsk av Roger Greenwald i Toronto. Vi gjør for tiden opptak for engelsk utgave av CD-en, og vi er klare for tur ut i den store verden! I et konsertprogram er det gjerne et naturlig høydepunkt mot slutten. Vårt er slutten av «Til deg», egentlig en av de mest lavmælte setningene med minst tyngde blant flere av de monumentale diktene. Likevel går det et søkk gjennom salen, publikum glemmer å puste. Det er som om tiden står stille noen ørsmå sekunder.

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
– er det kommet en rynke til?
– Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
– Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.


Tone Hulbækmo velger «– Når de sover» | Januar 2005

Jeg var så heldig å få oppleve og opptre sammen med Rolf Jacobsen som 18-årig folkehøyskoleelev på jazz- og lyrikk-kveld der han leste dikt og jeg sang. Det var stort! Siden har han fulgt meg med jevne mellomrom gjennom livet, da særlig i koblingen musikk–tekst. Her vil jeg velge «– Når de sover», et dikt jeg har et helt spesielt forhold til fordi jeg ofte bruker det på konsertene mine. Da som sangtekst sammen med en vakker melodi av Hans Fredrik Jacobsen. Dette er et dikt som har en veldig styrke i sin enkelhet. Tenk å kunne si noe så tilsynelatende enkelt om noe så stort! Samtidig er det en veldig magi og undring i de vakre bildene. Du føler du nærmer deg et slags mysterium, at diktet fanger noe som nesten er usigelig.

– Når de sover

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der.
– Gud, lær mig søvnens sprog.


Ann Kristin Andersson velger «Pusteøvelse» | Desember 2004

(Freelance sanger/skuespiller, turnerer for Rikskonsertene.)

«Pusteøvelse» er et av de første dikt jeg ble kjent med av Rolf Jacobsen. For meg et åpent dikt som kan tolkes dit du selv vil. Mange utøvende kunstnere tar sats uten sikkerhetsnett og finner nye sider i seg selv. En kunstner må lete etter nye uttrykk og kjenne etter – det er like naturlig som å puste. Det kan oppleves som en pusteøvelse. Jeg tror mange kunstnere har vært der, og må dit (samme hvilken tolkning du velger). Det er ikke farlig å bli bedre kjent med seg selv – selv ikke den ensomme biten er farlig. Siste vers betyr for meg: Her er mer å hente i deg selv, hvis du er villig til å se etter. Du kan nå dit du vil – hvis du vil. Det er opp til deg.

Pusteøvelse

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.


Ragnhild Sølvberg velger «Hvis du vil» | November 2004

(Skuespiller ved Trøndelag Teater. Hun har gjestet Nordens Hus i Reykjavík med en egenprodusert forestilling basert på lyrikk av Stein Mehren: «I et rom, i en tid».)

På en enkel måte understreker diktet «Hvis du vil» viktigheten av at vi viser hverandre godhet og varme.

Hvis du vil

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.

Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
hvis du vil.


Helle Ottesen velger «Guds hjerte» | Oktober 2004

(Skuespiller ved Trøndelag Teater. Hun kjenner godt Rolf Jacobsens lyrikk, og har bl.a. turnert med forestillingen «Til jorden med vennlig hilsen», hvor Jacobsens lyrikk ble tonefulgt av Bachs musikk.)

Diktet «Guds hjerte» setter ord på at Gud er til – viser oss Hans eksistens.

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.


Jacob Margido Esp velger «Sol i sorg» | September 2004

(Jacob Margido Esp deltok i et program med Rolf Jacobsens lyrikk i Stiklestad kyrkje under Stiklestadspelet 2004.)

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under
land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,

og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.


Ingar Sletten Kolloen velger «Landskap med gravemaskiner» | April 2004

Rolf Jacobsen har betydd meget for meg. I begynnelsen av 1960-årene, da jeg i puberteten fikk en slik sterk skriftlig uttrykkstrang, fant jeg fram til hans diktning. Inngangen til Jacobsens verden, som så mange andre litterære universer, skjedde via Nord-Fron Folkebiblioteks avdeling i Kvam, hvor jeg vokste opp. Nå er denne filialen som betjente bortimot et par tusen mennesker, nedlagt. Hva tenker de på alle små og store politikere, som struper bibliotekene slik! Med Rolf Jacobsens poesi foran meg oppdaget jeg at det gikk an å skrive dikt om nesten alt annet enn kjærlighet. Jeg må ha vært en 14–15 år da jeg leste «Landskap med gravemaskiner». Det gjorde sterkt inntrykk på meg – av to grunner: For det første ga diktet en både gjenkjennende og virkelighetsutvidende virkning. Fordi det konkrete innholdet gjorde det lett å lukke øynene og se for seg det Jacobsen beskrev. Hvem har ikke sett en gravemaskin drive på? Siden har jeg aldri kunnet betrakte gravemaskiner på en ikke-emosjonell måte. Men bakenfor ordene og bildene. Et slags varsel om Hemageddon, maskinenes endelige seier over menneskene, uten at jeg var i stand til å finne helt ut av det – selvsagt. Jeg lærte diktet utenat og framførte deler av det i nøye utpønskede sammenhenger. Det hjalp! Og for noen år siden leste jeg Ove Røsbaks og Hanne Lillebos eminente biografier om Rolf Jacobsen. På hver sin måte inspirerte de to forfatterne min egen biografiskriving.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.


Svein Johs Ottesen velger «I de store katedraler» | Mars 2004

(Kulturmedarbeider i Aftenposten.)

«Vi er jo ikke av dem, der rejser uten at gå i katedraler.» Det skrev en av den danske litteraturhistoriker og kulturredaktør Jens Kruuses døtre på et postkort hjem fra ferie. Jeg er heller ikke av dem, jeg har oppsøkt katedraler, store og små, de mektige og de aller usleste, mangfoldige steder omkring i verden.
Men aldri har jeg noen gang maktet å sette slike ord på opplevelsen som det Rolf Jacobsen gjør i sitt dikt «I de store katedraler» fra samlingen Tenk på noe annet. Jeg tenker ikke nødvendigvis de samme tanker som Jacobsen i mine møter med håndfast uttrykk for Guds-tro og Guds-hengivenhet i store og små gudshus i denne verden. Men ordene vekker til ettertanke, ikke minst i den fastetid vi er inne i, frem mot påskens kosmiske drama.

I de store katedraler

(St. Benoit sur Loire)

Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt derinne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
– til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, – verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkenes tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
– Peter – Peter? spør de gamle katedraler.


Magne Skjæraasen velger «Rom 301» | Februar 2004

Jeg har bladd i Rolf Jacobsens Alle mine dikt enda en gang – og enda en gang har jeg sett det: Her kan ingen finne det «beste». Så mange er akkurat det i sin genre og sin sammenheng.
Jeg velger meg «Rom 301», et av de beste kjærlighetsdikt i norsk lyrikk. Han skrev det da hans høyt elskede Petra døde. Det er tatt fra hans sorgsuite i samlingen Nattåpent, der dikt som «Plutselig. I desember», «Piggtrådvinter», «Huset og hendene», «Kjente jeg deg?» og andre hører hjemme.
Rom 301 var sykerommet der sykepleierne stelte henne for siste gang. Det var der Rolf Jacobsen tok den siste avskjed med henne som hadde vært hans nærmeste i 43 år. Det var der han «tok den unge hånden din i min en stund. Den svarte ikke. Aldri mer».
Jeg grein og skrev og grein og skrev, sa Jacobsen i en radiosamtale med Hans Børli om sorgsuiten. Det han skrev illustrerer en gammel visshet om at like høyt som kjærligheten rager, like dyp er den smerte som speiles i sorgen.

Rom 301

– Ja, nå kan De få komme inn.
De hadde kledt deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

(Hånden din, lille hånden din).
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rødt mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren,
nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp-klapp
klipp-klapp. Slik
ender et liv.


Dagfinn Grønoset velger «Guds hjerte» | Januar 2004

Dette er et vakkert dikt. Det er preget av Rolf Jacobsens enkelhet. Rolf Jacobsen får sagt det store ved det enkle.

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.


Vidar Sandbeck velger «Landet på ruten» | Desember 2003

Vidar Sandbeck var en god venn av Rolf Jacobsen. I boken med Jacobsens samlede dikt har forfatteren skrevet: «Til min gode venn Vidar, med takk for samvær og inspirasjon.» Sandbeck liker spesielt godt dikt med enderim. I tillegg setter han pris på innholdet i diktet han har valgt.

Landet på ruten

Border av mørk mahogny
og border av umalt tre.
Nu ligger vårt land bedekket
av lampenes tunge sne.

Fra Ryvingen til Varanger
og ut til de blanke skjær
stampes det frem av mørket
et levende stjernevær.

Morild i tunge bakker
flimrer om fjell bak fjell,
men rutene står som kloder
– ensomme for sig selv.

Hvor bakom de små gardiner
mennesker går omkring
og ser hvordan lampen stirrer
ned på de samme ting.

Dagene drar forbi dem,
vinter og atter vår,
og natten ligger og venter
i kroken hvor sengen står.

De bretter ut sine duker
og folder dem sammen på ny
i hverdagens sol som skinner
evindelig, uten sky.

Og store tungsindige lyder
kommer og banker på
fra vinden som går i skogen
og fossene lysegrå.

Fra bilenes tut og gaten
som durer oss ganske nær
og bølgen som faller knusende
over de flate skjær.

Men lampen står ganske stille
med dirrende glødetråd
og senker sin hvite finger
og peker hvor vi skal gå.

Den brer sine blanke vinger
ut over mange mil
og ser på oss med sitt evige
blinde og dumme smil.


Anne-Lise Knoff velger «Guds hjerte» | November 2003

Rolf Jacobsen sa at han som ung omgikkes langt flere bildende kunstnere enn diktere. Hadde han malt sine dikt, ville han ha blitt en stor maler – istedenfor ble han en stor dikter med et enestående billedsyn.
Det er ingen lett oppgave å skulle velge ett eneste dikt, fordi det er så mange jeg gjerne ville ønske å velge: «Regn», med «Øglene bet mot regn» – «Avstand», med «stjernenes hvite løv» – «Brev til lyset» – «Tømmer» –.
Men jeg velger det første dikt som faller meg inn når jeg tenker på Rolf Jacobsen og hans diktning. Det er enkelt. Dypsindig uforklarlig og vakkert. Det er fylt av lys – noe en kan trenge i en mørk måned som november.

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.


Frank Eriksen velger «Bussene lengter hjem» | Oktober 2003

Jeg vokste opp med nærhet til bussene i Åsnes. To av Rolfs svogere (Petras brødre) kjørte busslinjene der. Da jeg kom til Hamar, sto bussene her, parkert på Østre torg. Jeg visste at Rolf hadde arbeidet hos Gravdahl. Han hadde sett dem fra vinduet der. Han hadde steget av dem og steget på dem mens han bodde i Hamars omegn. Da jeg hørte han lese dette diktet i radioen, gikk det rett inn. Det var ikke galt å være så intenst til stede i to verdener samtidig. Stemmen han har i dette diktet, har betydd en del for meg.

Bussene lengter hjem

Bussene lengter hjem.
Her står de på rad ved holdeplassen og lengter hjem
til Lualalambo, N’Kangsamba og til Calabar
og til flamingoens skrik i skumringen.

For når det regner på gatene
regner det også ved Lualalambo, N’Kangsamba og ved Calabar,
ikke på paraplyer men på den
langbente stork og på flodhesthunnene
under peppertrær.

Når de kommer vraltende gjennem gatenes strøm,
nedsprøytet av gjørme
liker de sig godt, men det må være
et lunkent regn, svalt og slubrende
med vannbilder flømmende over rutene
av Lualalambo, N’Kangsamba og av Calabar
og flodhesthunner sovende under peppertrær.


Ove Røsbak velger «Til Jorden (med vennlig hilsen)» | September 2003

(Røsbak har bl.a. skrevet Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge (1998).)
Det er et aktuelt og vakkert dikt. Jeg leste det første gang 16–17 år gammel. Diktet ble en spesiell ungdomsopplevelse for meg, og førte til interesse for lyrikeren Rolf Jacobsen. Senere hørte jeg diktet lest av ham selv i Hedmarksmuseets Aula. Både den gang og senere opplevde jeg at diktene fikk en større kraft når de ble lest av ham selv …

Til Jorden (med vennlig hilsen)

Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?


Einar Busterud velger «Den lille bonden» | August 2003

(Ordfører i Hamar.)

Jeg føler meg iført litterære «knebukser» når jeg skal etterfølge Hanne Lystad og plukke ut denne månedens dikt. Men det får stå til … Jeg har alltid vært glad i lyrikk. Likevel oppdaget jeg Rolf Jacobsen som dikter først som voksen. Det vil si: Jeg oppdaget STORHETEN ved Rolf Jacobsen først da jeg nærmet meg tredvetallet. Men etter det har opplevelsen av å høre eller lese dikt av Jacobsen bare vokst. Jeg har valgt meg «Den lille bonden» som månedens dikt, og det er det en bestemt grunn til. Det hadde seg slik at jeg skulle på et møte i Bergen, og i stedet for å ta fly kjørte jeg bil, rett og slett for å gjenoppfriske Hardanger. Da jeg kom hjem, var jeg faktisk litt nedstemt. For enten det var i Valdres eller i fjordarmene på den andre siden av langfjella, så var landskapet i ferd med å gro igjen. Århundrer gamle bruk og småplasser har måttet vike plass for kratt og skog. «Den lille bonden» er et poetisk og egentlig veldig politisk dikt. Det er en hyllest og en solidaritetserklæring til samfunnets slitere, og ikke minst en påminnelse til oss selv: Hvor styrer vi denne verden, egentlig?

Den lille bonden

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinden, og vinteren
– om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden pånytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.
Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.


Hanne Lystad velger «Rulle rundt –» | Juli 2003

«GJENGITT MED TILLATELSE AV FORFATTEREN …»
Det var forsommeren 1988. Hamar Dagblad hadde invitert en håndfull gjesteskribenter som med jevne mellomrom skulle levere artikler og innspill. Undertegnede var en av disse. Avisens ønske var å bidra til «en levende debatt» om byutvikling generelt og Hamars utvikling spesielt.
Maxis bilbaserte varehus var få år i forveien etablert på Stormyra, Nordre og Søndre tangents fire filer gjennom Grønnegata og Strandgata lå på planstadiet. De som drev sin virksomhet i sentrum, var bekymret. Ønskene om å «utvikle» Åkersvika var mange til tross for naturreservat og internasjonalt fredet våtmarksområde.
Tittelen på min første helsides artikkel var klar: «En levende debatt er en miljødebatt». Selve teksten var ferdig, men noe vesentlig manglet, nemlig finalen. På jakt etter «dette vesentlige» sirklet jeg rundt det okergule huset i Skappels gate 2. (Det som lå midt i veien for Søndre tangent.) Skrev opp telefonnummeret, forhørte meg hos en journalist som hadde intervjuet poeten nylig. Endelig tok jeg mot til meg. Døra stod på gløtt da jeg kom, det gjorde den alltid siden inntil han døde i 1994.
Og artikkelen fikk sin finale: «Rulle rundt –» (Pusteøvelse, 1975), gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Jeg er glad over å bli spurt om å finne et Jacobsen-dikt som betyr noe spesielt for meg. Det måtte bli «Rulle rundt –» fordi dette diktet ble en døråpner til Skappels gate 2 og vennskapet med Rolf. Og diktet og artikkelen som jeg skrev den sommeren 1988, har fått ny aktualitet sommeren 2003. Det planlegges i høyden og bredden på Stormyra, de som driver sin handelsnæring i sentrum, bekymrer seg. Politikerne har avsatt areal til firefils Strandgate, Åkersvika naturreservat og våtmarksområde skvises fra Espern til Midtstranda av veier, rundkjøringer og terminalområder.

Og «Vi som bor ved jernbanen» kan miste sine historiske røtter om jernbanen flyttes ut i Mjøsa slik det er foreslått, men det er et annet dikt …

Rulle rundt –

I den tekniske byen
hvor alle ruller rundt på hjul
så de kan bli glade fort
og få penger så de kan kjøpe alt
der kjenner ingen hverandre mer
for de har ikke tid
for de skal rulle rundt på hjul
og kjøpe morsomme ting
så de kan bli glade fort
så alle barn må passe på seg selv
og alle gamle må legge seg og dø
for ingen har tid og ingen vet levende råd
for det gjelder å glemme og det gjelder å bli glade fort
mens lysene blinker rødt og blinker grønt
ruller alle rundt på hjul
ruller rundt
og rundt og rundt –
osv., osv. – –