Eilif Straume: Den er blå

Rolf Jacobsen er blitt kalt vår første modernist. Han er blitt kalt mye annet også, og når han får høre slikt, pleier han å si at han ikke har hatt tid til å besøke forfatterseminarer i Sverige på lenge, og at han derfor ikke sitter inne med noen god oversikt over de merkelapper som til enhver tid påklistres forfatterne. Men modernist-etiketten fikk han nok her hjemme. Og allerede efter debuten med samlingen Jord og jern i 1933. Siden den gang har han aldri opphørt å beskjeftige lesere, kritikere og stadig nye kull av forfattere. Den kjente danske kritikeren og lyrikeren Poul Borum, født året efter at Rolf Jacobsen debuterte, sier i sin ofte siterte og omtalte bok Poetisk modernisme, København 1966, at Jacobsens forfatterskap er «et av de mest spennende overhodet i Europa idag, i sin tysthet isnende og glødende, elskende i sin satire, i sin tilstrebede objektivitet nakent og blodig personlig».
Det er ingen årlig foreteelse når Rolf Jacobsen legger frem en ny diktsamling. Den forrige, Stillheten efterpå, kom i 1965. Årets bok er den åttende han utgir, og vi tar den som en kjærkommen anledning til å minne om et forfatterskap som rommer verdier vi ikke kan unnvære.
I et dikt taler Jacobsen om farvene og kaller dem «ordenes små søstre, et apotek for sundheten i verden». Dette siste kunne man driste seg til å sette som et slags motto for hele hans forfatterskap. Hans dikt er medisin. Styrkedråper mot fortvilelse: «I alle dager er det et lite hjerte og en åpen hånd. Kanskje hver dag er et liv for seg.» Motgift mot stormannsgalskap: «Du er ikke annet enn Tid. Tid klippet opp til et Du. […] et krysningspunkt, en liten timestund som Dig.» Tabletter mot døsig selvtilfredshet: «Det er noen som er brent av en annen sol. De har øyne som sne og stemmer bak dører av jern og har lys av et annet lys.» Fremfor alt antibiotika mot fartens og rastløshetens fortærende feber:

Således er jordens ansikt mellem stjernebildene
dekket av glemsel – langsom
som stenene er Guds gjøren med oss,
en dag skal komme som en rose – en dag som en ild.

Når Rolf Jacobsen ble kalt modernist, var det nok blant annet fordi han i sin poesi opphevet skillet mellom organisk natur og menneskeprodukter. Han trakk inn i sin diktnings kraftfelt det mange kalte trivielle og a-poetiske produkter av den moderne teknikk: bussene lengter hjem, antennenes tråklesting syr en ny verden sammen, gravemaskinen skriver brev til lyset. Dessuten gjorde han alle slags banale eller uanselige innslag i vår hverdag til viktige elementer i sin poesi: små gatestener, en lyktestolpe, en snile eller et garnnøste.
To store temaer kan sies å gå gjennom alle hans diktsamlinger hittil. Det ene er en opplevelse av hjemløshet og «sent på jorden». Mennesket er rykket ut av eldgamle forbindelser, av en skjult sammenheng. Som en funksjon av dette finner vi besk satire og skarp kritikk av sjelløshet, prestisje- og statusjag. Det andre er opplevelsen av at alt har sin tid og at alt føres frem mot et mål som ligger utenfor våre sansers og vår fornufts rekkevidde. Altså en slags religiøs grunnholdning, selv om man skal være uhyre forsiktig med å ta Jacobsen til inntekt for noe formulert credo.
Om formen er det å si at Rolf Jacobsen hele tiden, men i stadig større utstrekning har benyttet dagligdagse ord og vendinger og at han, hvis han nå er vår første modernist, iallfall også er den lettest forståelige. Et meget viktig poeng for svært mange lesere.
Hva så med årets Rolf Jacobsen? Ikke noe av det vi hittil har sitert står i hans siste diktsamling. Hva står det der? For det første kan vi konstatere at det mørke, pessimistiske drag på en måte er blitt enda mer dominerende. Men samtidig er formen strammet enda mer til og gjort til redskap for en direkte formulert tendens, en appell til leseren som vi ikke har merket før i Rolf Jacobsens diktning og som virker som en stor utladning og befrielse. Dessuten er den sans for krass og grotesk, men samtidig befriende humor som vi ofte støter på hos Jacobsen, drevet ut i noen kostelige formuleringer, for eksempel i diktet «Elevatorene».

Det ramler i spiserøret til elevatorene
de slamrer med sine jerntenner og svelger
hele ladninger av pikeben, solbriller
støvsugeragenter håndbag’er og grahambrød.
Midt i betongkontinentets Afrika
ligger vår gamle løve halvsovende og knurrer
ved tanken på hva den neste dag skal spise.
Ned går tre par selskapskjoler med damer i
opp kommer et hornorkester (tubaen fast i døren)
ned svelges en innbruddstyv forkledt som rørlegger
opp kommer Sophia Loren

Et bilde av en verden i blokk og høyhus – og en kjølig, men levende interessert observatør. Observatøren Rolf Jacobsen er en gammel paraderolle, men se om den ikke avkreves stadig nye nyanser. Først og fremst er det det kommersialiserte samfunn (jeg innbiller meg å ha sett uttrykket på trykk før) som observeres og utleveres. Jacobsen har i en tidligere samling en skjønn diktsyklus som heter «Butikk-kvartalet». Det er butikker med personlighet: «Garnhandelen er vår lille kafé for kjærlighetsaffærer. […] God ull lukter som unge skudd, sevje og hjertets safter.» Farvehandelen utleverer «jordens hemmelige medisiner, gul oker, terpentin og blå leire». I sin siste diktsamling derimot er han kommet over i stormagasinenes, kjøpesentrenes sterile kaos. Her opplever han også savnet av den natur som trenges lenger og lenger unna. På denne jord av «forutanelser, kortvarige tilfredsstillelser og død» er han kommet inn i «butikkenes skoger»:

Ko-ko sier gjøken i kassaapparatet.
Lystelig er våren i butikkenes skoger
duftende av lær bær såpefarver og kretong
mens fuglekvidder kjøres på lydbånd fra 9 til 16
og svin og pelsdyr felles uten stans med dempede skudd.
Speil deg i vår lille
sjø av silke. Smil til alt.

For det er ikke andre paradiser til enn denne
eventyrstrand bak glass mot alle gater
og ingen andre skoger du kan vandre i fra jul
til juli på mosebund så glad, et kort sekund
på denne jord (Ko-ko)
som er en stjerne og (Ko-ko)
nu er det vår.

Lett form, pop-form, men beskt og bittert innhold. Pop-form, ja. Det var nå svært sagt, men man kan ikke fri seg fra inntrykket av en meget up to date Rolf Jacobsen. Vi har nevnt formens tilstramning. Det kan også kalles forenkling og i noen grad avpoetisering. Det siste kan misforståes. Poesien er nok der, som alltid, men mindre utenpå enn før:

Menneskepike jeg kan høre din tå
forsiktig når den beskrider mitt gulv fremdeles

Innledningsdiktet gjør best rede for hele den situasjon boken er inspirert av. Det heter «Den er blå». Og den, det er Jorden, og blåfarven var det nylig noen amerikanske romfarere som snakket om da de fortalte hvor vakker vår klode var å se til der ute fra rommet. Så vakker, så enestående innenfor alle de horisonter vi kan overskue, og så mishandlet av oss som bor på den og som mishandler hverandre.

– himmelblå
asurblå
sett fra månen,
alle gatene (osende glohete) fattigghettoene
ser blå ut fra månen

Jo Rolf Jacobsen tar mer direkte enn noengang sin tid på pulsen, han er herdet, men ikke stivnet. Sluttdiktet heter «Men vi lever – –». Og i diktet til «menneskepiken» står det:

Sov nu,
snart springer lysene frem i en ny morgen
av livet ovenpå døden.

Men det mest levende av alt i denne boken er diktet «Vestenvinden». Der får vi den direkte appell vi tidligere har vært inne på. Rolf Jacobsen har skrevet mange merkeligere og mer iøynefallende dikt, men aldri noe bedre. Dette må bli Diktet denne høsten. Det slutter seg til den store tradisjon i vår litteratur og fører den videre. Men det krever et svar.

Vestenvinden
plystrer mellem skipets master, vil vite, vil
tale, vil forandre seg.
Sydkorset
er et smykke av ild, et tyst symbol.
Regnet
trommer feberaktig mot rutene, menneske forstår du
ikke.
De kuede de forsakte
i verden holder seg til bakgatene. De har ordene inne i
seg. De kan ikke tale.
De som leter efter et sted å bo
de som ser sitt hus brenne kan ikke tale.
De som verden forakter, de utstøtte
de besmittede kan ikke tale.
De hungrende de tørste
de som leter i søppeldunkene, de som segner om på
gatene, på jungelstiene har munnen full av blod, de kan
ikke tale.
Du kan tale.

Aftenposten 21. oktober 1969