Hans Heiberg: En lyrikerdebut
Det eksisterer ingen statistiske tabeller over hvor mange mennesker det finnes som en eller annen gang i sitt liv har skrevet vers – eller iallfall forsøkt å gjøre det. Hvis man kunde tenke sig en slik undersøkelse foretatt og besvart opriktig, tror jeg det vilde vise sig at en forbausende stor del av befolkningen en eller annen gang har strevet med å få hjerte til å rime på smerte. Tenk efter selv og spør Deres venner i all fortrolighet.
Videre vilde det vise sig at slike tilbøieligheter hang sammen med overgangsårene, først og fremst med den tidlige ungdom. Det kommer naturlig nok av at i overgangsalderen tvinges folk til å tenke og føle uavhengig av omgivelser og autoriteter. Verden forandrer sig for dem, fordi de selv forandres – de tvinges til å våkne.
Som rimelig kan være synes man dette er enestående, foruroligende og underlig. Man kan ikke gi uttrykk for de nye følelser gjennem logisk analyse eller ordnet fremstilling – følgelig prøver man å skaffe sig uttrykk på indirekte måte, gjennem rytmer, vers. Man vil få sagt det uutsigelige.
Dette er en av de viktigste forutsetninger for all poesi, og det er utspringet for en vesentlig del av all lyrikk.
Nu holder imidlertid de fleste mennesker hurtig op med så skjendige sysler og synker tilbake igjen i den trygge, upoetiske hverdag. Noen få skamløse personer fortsetter i smug, og ganske enkelte går så langt som til å blottstille sig for all verden. Det er de virkelige lyrikere, de offentlige og profesjonelle poeter.
Det som driver disse formastelige til å fortsette ut over ynglingeårene, er som regel at de har opdaget en særlig evne hos sig selv, en evne til å finne den uttrykksform som så mange famler forgjeves efter. De har med andre ord opdaget sitt lyriske talent. Og i de årene som går efter at den første tvingende drivfjæren til lyrikk er forsvunnet, dyrker de denne formelle evne, øver sig op, de arbeider med sitt tonelag, sine linjer og sitt billedsprog. Det som oprinnelig var ubehjelpelige forsøk på å få uttrykk for en smertelig og udefinerbar sinnskonflikt, blir til kraftige, behendige og fulltonende dikt om all verdens andre ting.
Når en lyriker fortsetter å skrive vers gjennem hele sitt liv, er det bare i de sjeldneste tilfeller fordi han går omkring i en livsvarig sjelelig spenningstilstand som gjør ham poetisk beveget og inspirerer ham. Det er næsten alltid fordi han har skaffet sig et apparat, et uttrykksmiddel så godt at han tvinger folk til å høre efter.
Dette er et forhold som gjelder det meste av all lyrikk, og meget av den beste lyrikk. Men jeg har sjelden sett det så tydelig som i den debut-diktsamling Rolf Jacobsen har sendt ut i disse dager. Det er sikkert den mest talentfulle lyriske debut som er kommet her hjemme på mange år, men samtidig er diktsamlingen i ganske utpreget grad konstruert, bygget op om en fullstendig forskrudd idé. Jacobsen har funnet på noe å skrive om.
Jord og jern er i virkeligheten tenkt som et sammenhengende dikt om motsetningen mellom natur og teknikk. I den ene halvparten behandler han den levende natur, dyr og regnvær og skyer og siv, i den andre halvparten døde, menneskeskapte ting som murhus, gassledninger, aviser, asfalt og jernbanetog. Han mener åpenbart at naturen og teknikken beveger ham på en forskjellig måte, og at dette motsetningsforholdet er av dyp, dunkel og poetisk art. Men hvis man går tankegangen etter i sømmene, opdager man at motsetningsforholdet er mere dunkelt enn dypt. Naturfølelsen er nemlig aldeles ikke en primitiv følelse, den er erhvervet, barn har den ikke, men voksne har den. Og den er minst like utbredt blandt byfolk som blandt landsens folk.
Resultatet blir da også at diktsamlingens tankegang er mere villet enn egentlig følt. Rett som det er stusser man over dikt som virker utstoppet, døde, dukkeaktige – de står der bare fordi forfatteren på liv og død vil ha beviskjeden ubrutt. Jacobsen anvender sitt talent på et øvelsesmateriale som ikke holder mål.
Men tar man diktene enkeltvis, uten å bry sig om den «kosmiske» tankegang får man utrolig megen glede av det. Her er en dikter som evner å finne presise og forbløffende riktige uttrykk for sine stemninger. Overalt dukker det op vendinger og billeder som er flunkende nye, men samtidig så rammende at leseren sitter med en fornemmelse av at hans egne erfaringer plutselig har funnet det eneste befriende uttrykk. Det er en glede som bare den store, forløsende lyriker kan berede. Rolf Jacobsen kan kunsten.
Jeg skal ikke gi mig til å regne op de mange gode dikt som finnes i samlingen. De diktene hvor rytmen er fast, er gjennemgående langt bedre enn prosadiktene, hvor ordene ofte blir flytende, pregløse og stundom affekterte. De to utmerkede dikt «Avis» og «Signaler» har allerede vært citert i en rekke aviser. Men det beste i samlingen er efter min mening den nattstemningen i byen som skildres i «Sten og sne».
Det faller sne på gatens bro.
Det tiner mot min munn,
og kveldens store foss av lyd
er død i denne stund.Vidt over port og pølsemann,
vidt over havn og hus
er dagens larm blitt byttet om
med sneens døve sus.Og gaten ligger uten støi
og uten sang av trikk,
men blomster på den hvite plen
forteller hvor vi gikk.[…]
Ja veldig folder natten ut
en hvit, forhekset vår
i buelampens tause sprut
så langt som brosten går.Se han som selger lykkebrev
og lisser i sin nød
har hostet på den hvite plen
en rose varm og rød.
Her er naturfølelse og asfaltliv i en storby forenet på den lykkeligste måte. Det er en innviklet og mangfoldig stemning uttrykt så enkelt og prunkløst at linjene blir sittende i bevisstheten.
Rolf Jacobsens debut er opsiktsvekkende på mange måter. Han er en moden og våken lyriker, med et talent av første rang. Og han er altfor betydelig til å få lov til å fortsette å formumme sig bak kosmisk tøv. Næste gang bør han skrive om mennesker.
Arbeiderbladet 17. oktober 1933
Carl Joachim Hambro: En ung lyriker
Man læser Rolf Jacobsens lille bok med den sjeldne glæde det gir at møte et talent, at få fornemmelsen av en personlighet, et sind.
Det er ikke det at hvert enkelt av disse digte er mere fuldkomne end mange andre, kanske ikke engang mere merkelige; men man føler friskheten i dem, styrken; de springer av et opkomme. Der er vårbrus i dem, stormende ungdom, længsel mot livet – ikke en elegisk længsel, men en mandig higen mot handling, en vilje til indsats.
Jord og jern peker ikke i nogen bestemt retning; digtene angir alene et par utgangspunkter for en utvikling – til den ene side en intens samfølelse med en indsugende sansning av jorden; til den anden side en brændende samfølelse med tiden og farten: aluminium og jern.
Gro, sovende land med den brune, blødende jord, gro!
Mett dig med havets såkorn, løft dig og brist
av regn.
[…]
Regn var det første sansene skjønte på jorden
– susende regn.
Eller:
Ser du de store liers land
skråne fra fjellet mot elvenes sand,
løfte sig tungt tilbake
mot tinder i nattebrand.
Eller:
Det drypper fra titusen trær.
Det pibler og siver fra alle kroner i skogen.
Drypp-drypp som i en stor grotte.
Kling-klang som i en stor kirke,
mellem alle de grå søiler,
så langt som skogene går.
Eller et tungt, sterkt, farveblussende billede som optakten til «Gamlegraven»:
Hvor skogen sank
fra mønekamp
mot sjø
en jernblå voll
i granefang
er redt.Den hammerbratte skog
som falt fra nord
har født en rydning her
med blomstersne.En flammerogn, en asp,
en ormetuft,
og Gamlegraven gård
er bare slik.
Og så på den anden side hymnerne til maskinerne, til farten, til bevægelsen – som i «Nitti kilometer»:
– Å høre glefset
av motormunnen
mot veiens kurve
mens landet kommer
med favnen åpen,
med nye steder
du ikke kjenner
med trær og tårner
imot ditt hjerte.[…]
En motor roper
i svarte skoger.
Du knuger rattet
med hårde fingre.
Ditt hjerte ånder
– du henter dagen;
du vrister timen
av himlens hender.
Et syn av heisekraner, en dur av jernbanetog, gny av jernplater, billedet av en kornsilo – alt liv, al virksomhet utløser en samfølelse, noget sterkt og voldsomt i digterens sind:
Jeg har sovet i et hus
som lå like ved en vei
hvor de gyngende hurtigtog hamrer forbi.
Jeg har lyttet til en sang
som har hugget i mitt sinn
en forheksende, vill melodi.Og jeg hører den ved dag
og jeg hører den ved natt
som en bankende knoke av stål på min port.
Og jeg drømte det inatt,
og jeg trodde det var sant
at jeg stengte min dør og gikk bort.
I en klasse for sig i det rike lille bind står digtene om byen hvor samfølelsen med naturen og med tiden og farten er smeltet sammen med Jacobsens utpræget maleriske evne:
Det faller sne på gatens bro.
Det tiner mot min munn,
og kveldens store foss av lyd
er død i denne stund.Vidt over port og pølsemann,
vidt over havn og hus
er dagens larm blitt byttet om
med sneens døve sus.Og gaten ligger uten støi
og uten sang av trikk,
men blomster på den hvite plen
forteller hvor vi gikk.
Men han er nådd videre end til sansning og syner; der er vidde i hans blik, og hans fantasi elsker de høie spænd:
– Mann.
Omkring dig er stry og støv.
Omkring dig er grå murer
og stjernenes hvite løv.Over det store gys
ser du Rigel og Algol stå
brennende med sitt lys.– Og dog er det tusen mile mer
fra hjerte til hjerte i dypet
som ingen levende ser.
Det mest samlende billede av sig selv i øieblikket gir han i «Signaler»:
Det er ikke
bilhjulets smatt over regnvåt asfalt
som er byens signaler.Det er ikke
melkevognenes gniss mot fortaugskanten
i overskyede morgener. Pilende tog.Det er ikke
lysreklamenes stille flam-flam
over de levende elver
eller buelampenes glitrende
perlebånd.Ikke glassets klirr
i store larmende restauranter.
Dampskibenes rå tut på havnen,
to korte og et langt, to korte og et langt.Det er ikke natt-trikkens
døvende sang mot gater du ikke kjenner.
Saksofonen i femte etasje.Nei –
Byens signaler,
byens jagende pulsslag
vil du fornemme en natt: –
den natt
du første gang
går ensom og uten håp, –
stige som gjaldende hån bak dig
fra gatenes sten:
– Dine egne klaprende fottrin.
Det er let at sige: Walt Whitman, Johannes V. Jensen – hundrede efterlignere. – Naturligvis er der påvirkning, der er indslag, der er lærdom hentet fra den ene og fra den anden – ute og hjemme: Uten det ingen utvikling. Men alt er optat og omsat i et sterkt sind og git dette sinds eget særpreg. Og formen – den ofte meget krævende form – er sikker og ren i linjen; her er hverken rimkunster eller inversioner, ingen fyldekalk og ingen overflødighet. Klarhet i tanke og følelse, prægnans i uttrykket kjendetegner Jord og jern. Og med stor interesse vil man se imøte den unge forfatters fortsatte utvikling.
Morgenbladet 21. oktober 1933
Barbra Ring: Jord og jern
Med et farlig krevende omslag av platina, eller alluminium, og skrift i blodets og sorgens farver kommer en debut, en diktsamling av en ny ung mann. Efter utstyret tenker man at her er altså en dagens program- og betongdikter kommet ut av sitt puppehylster. Men nei. Riktignok er der ting som får en til å tenke på Arne Paasche Aasen – og det er en komplimang – men denne nye minner mer om finnen Tigerstedt – og det er heller ikke borte. Det som var igår er ingenting – skal man først tilbake må det være så lang avstand som til stjernene. «Lokomotivenes svulmende jerndyr diende natten, farer over skinnene blinkende brune, som grener sig ut over landet, over de tjærede sviller, gjennem de kløverrøde bakker – kommer til broen»:
Et håndtryk mellem bredder grå
er knyttet helt og varig her.
Et lite vers av stål og sten
i veiens store sang.[…]
Jeg har sovet i et hus
som lå like ved en vei
hvor de støvede hurtigtog jager forbi.
Jeg har lyttet til en sang
som har dryppet i mitt sinn
en besettende, vill melodi.Jeg har stanset mine skritt,
jeg har stoppet for å se
når den smekre maskin med den glinsende buk
kom og trommet med sin hov
over miler av metall …
Fast rytme. Knappe, klare billeder. Sikkert sanset, men skinner er vel enten blinkende eller brune? Skildringene kan også være malende fine: «Sivene vandret mot nord i et tinngrått hav …» De to dikt som vel er lettest å ta til sig for enhver er «Løipe»:
En løipe går
mot vest i fjell
med bløte skjær
og silkesne.Og det er bare
kjerr omkring
og rypeknurr.På kolde flak
med furubust
hugg vindens sverd.[…]
Og sporet gikk
med tynne smil
og pekte frem.
Her skal du stå.[…]
Nu festet
mine slanke ski
et silkegarn
til jordens pels –
et stjernerisp.
Og «Avis»:
Se, dagens gjenferd
ved mitt bord
har foldet fjorten
vinger ut
i dyster dans
og hvisket ord
på øiet, så jeg ser.[…]
den råtne dag
har blomstret ut
sin sjel mot mine
nesebor
– lyst, ve og avind,
vold og hor
og gått til Gud.– Så er den ikke mer.
Innhold og rytme, tanker og ordvalg, alt er av idag. Hele den lille boken gir et kjølig blaff av tiden som er nuet, presist og hårdt, i jord og jern: industriens, maskinenes tidsalder er satt i form. Men det betydeligste av disse diktene er det som vel egentlig er gjort for å innlede boken, «Flammen» heter det. Og det er kanskje for at ikke det hele skal se ut som program at det er puttet midt inni. Men se om man ikke kan finne det likevel – akkurat som en sedelighetsformann – eller kvinne – kan fiske det midterste budet op og gjøre det til det første –:
– Den hete gnist som fenget til en brand
har foldet ut sin fane, blodig rød.
– Den blanke tross, som løfter liv og land
er født av tåren og den bitre nød.
Til ytterligere bestyrkelse er dette diktet satt med særlige typer som en avdeling for sig. Vi får vel se tydeligere næste gang. For der blir sikkert en næste gang for denne unge dikteren.
Nationen 23. oktober 1933
