Carl Keilhau: Inspirerte dikt

En egenartet og fantasifull poet har Rolf Jacobsen alltid vært; men så sent som for to år siden, da samlingen Hemmelig liv vakte sterkt bifall hos mange, var han etter min mening altfor ujevn til for alvor å kunne plaseres blant våre betydeligste lyrikere. De helt vellykte diktene virket som mer eller mindre tilfeldige blinkskudd i mengden av femmere, toere og bommer.
Den nye samlingen inneholder dikt som ligger en klasse over alt hva Rolf Jacobsen har skrevet hittil, og de er ikke «rari nantes in gurgite vasto». Gjennomsnittskvaliteten er imponerende høy. Bare få av diktene virker aparte, langt flere er kunstverk av dyp originalitet. Bare få bringer løse innfall til torvs, langt flere er inspirerte. Tidligere har fantasiens kast hos Rolf Jacobsen minnet om urolig flaksende fugler. Nå får vi ett bilde av gangen; klart, skarpt og fargelysende. Så blir det slått på en gong-gong, og belysningen skifter. Et nytt bilde, like trolsk i sin merkelige skjønnhet som det første, springer fram fra diktets laterna magica.
Skulle jeg i dag foreslå en kandidat til årets kritikerpris, måtte det bli Rolf Jacobsen.
Det aller beste diktet i samlingen? Jeg vakler når jeg skal velge, men la det være «Grønt lys». Det begynner med bilder av insektene som gjemmer seg i gresset, små dyr som ligner «knekket kvist» og har «altfor mange øyne». Gresset er til for å gi dem skjulesteder; det er «lydløst og fullt av måneskinn mellem kontinentene».
Åpningen er idyllisk og langtfra sensasjonell. Men så plutselig, i tredje vers, røres gong-gongen. Diktet stiger, det åpner for utsyn som får en til å kippe etter pusten:

Jeg har bodd i gresset hos Jorden og jeg har hørt den puste
lik et dyr som har gått langt og er tørst efter vannhullene,
og jeg kjente den legge sig ned om kvelden tungt på siden som en bøffel
inne i mørket mellem stjernene hvor det er plass.

Slik diktet fortsetter, med nye bølger av merkelige bilder, blir «Grønt lys» en lovsang til Jorden, til livet, til hele den frodige virkelighet som lar seg sanse og er mer enn sansning. Det er en mektig lovsang, beåndet av en storslått poetisk fantasi som sprenger alle demninger og gjør det meningsløst å reise kravet om en strengt logisk sammenheng mellom bildene. Når dikteren i det ene øyeblikk sammenligner jordkloden med en bøffel, for i det neste å la vår planet med sin kjerne av magnesium være et moderlig vesen, fylt av tålmodighet og tilgivelse, er leseren reservasjonsløst med på tankeflukten. Vi aksepterer miraklet som en selvfølgelig ting når Rolf Jacobsen til slutt lar frø fyke fra gresset og bite seg «fast under brostenene / og mellem bokstavene i mitt dikt, her er de». Etter ordene «her er de» er det overflødig å besverge leseren med et utropstegn. Punktum er nok: Vi ser jo frøene.
Heller ikke Rolf Jacobsens nye diktsamling er blottet for stemninger av melankoli, smerte og forakt, men grunntonen er i samklang med «Grønt lys»: en takknemlig glede over tilværelsen, som for det opplatte øye åpenbarer seg med en mangfoldighet av sære, lys-blinkende fasetter. Boblende av munter, lekelysten naturforelskelse er for eksempel en miniatyr med titelen «Mai måne»; jeg tilstår gjerne at jeg er svakere for dette upretensiøse diktet enn for det mer pyntede «Månen og apalen».

Mai måne
går omkring som en inspektør i hvit jakke.

Nu er snart gjestene her.
Er alt på plass? Dette gobelin
må børstes, grønne tepper overalt
og lys på bordene.

Litt musikk, bare dempet,
– en trost, litt lerke, det er bedre
– og fioliner. Ta opp noen bekker til!

Helt og holdent har Rolf Jacobsen ennå ikke vent seg av med å være anstrengt oppfinnsom, som når han i diktet «Antenner» lar antennene være garn til «en ny dress for mennesket / skåret til men enda ikke / prøvet med buksene på». Stundom kombinerer han på uheldig vis originale innfall med konvensjonelt poetiske vendinger. «En sti i gresset» er et eksempel på hvordan en konkret malerisk effekt kan bli forringet ved at utydelige ordklisjeer blir brukt for å «avrunde» diktet. Men denslags er nå bare glipp hos en kunstner som har lært å bruke magiens virkemidler med mesterskap. I dag er Rolf Jacobsen en lyrisk trollmann, som får oss til å tro blankt på de forunderligste ting: At Alpene stiller seg opp hver morgen med svøp og kister for å slippe inn i himmelen, at skyene er oldfruer som banker dyner og bretter ut lakener, at en blomst i et plommetre kan springe ut og bli en kinesisk pike som sier «Ply-ply» og har lattermilde hender.
Og at et dikt, i en tid som ringeakter ordene og betrakter dem som gratis appelsiner, kan henge i et tårn og ligne en djevel med et forferdelig øye.

Dagbladet 23. oktober 1956

Erling Christie: På en stjerne av gress

I første halvdel av tredveårene utgav Rolf Jacobsen to diktsamlinger som siden har skaffet ham titelen «Norges første modernist». Allerede her møter man en klar og særpreget dikterisk profil – en poet som var ute for å skape poesi av den moderne sivilisasjon og oppfange dens rytme i diktets rytmespill, en poesi som skulle rumme essensen av det urbane menneskes erfaringer. Rolf Jacobsen var her tydelig i pakt med en impuls som på den tid var fremtredende i vest-europeisk og amerikansk poesi. En fremtredende, og på mange måter heroisk eksponent for retningen var amerikaneren Hart Crane – Crane, for hvem diktet var en utrettelig erobring, en streben efter å gjøre den moderne sivilisasjon tilgjengelig for den menneskelige tanke og fantasi, og i siste instans å skape en moderne myte. Men felles for Crane og hans mange åndsbeslektede, som siden har vært ofre for en forsmedelig undervurdering, var at de gjennom poesien ville gjøre mennesket til herre over dets situasjon, ved å overvinne dets følelse av hjemløshet og avmakt i en tilsynelatende avsjelet og umenneskeliggjort samfunnsmekanikk.
Iblant kan man ikke fri seg fra en følelse av at denne problematikk fremdeles har sin store aktualitet. Men siden den tid er meget skjedd som får mange av tredvetallets poeter til å virke merkelig passé. Av den optimisme og tillit som tross alt fantes i tredvetallspoesien – en optimisme som iblant gav seg uttrykk i en nesten barnslig beundring for maskinenes fullkommenhet – er lite eller intet tilbake. Og i en stor del av poesien fra senere år fremtrer sivilisasjonens apparat som ensidig destruktivt, som gjenstand for poetens frykt og fordømmelse.
Som flertallet av sin generasjons poeter er Rolf Jacobsen kommet i et annet forhold til sitt opprinnelige stoff, og er blitt rammet av den alminnelige desillusjon. Slik møtte man ham i Hemmelig liv – boken som for to år siden skaffet ham hans egentlige gjennombrudd – først og fremst som naturdikter. En naturdikter hvis naturfølelse syntes smertelig utdypet av erkjennelsen av bruddet mellom natur og sivilisasjon, og for hvem sivilisasjonen var blitt mer og mer ensbetydende med teknikkens demoni.
Også i Rolf Jacobsens nye diktsamling, Sommeren i gresset, er maskinalderen tilstede som mørk kontrast. I flere av diktene finner man bilder på det moderne livs armod og karrighet. Men konflikten er allikevel denne gang trengt mer i bakgrunnen og har veket plassen for en livets seiersvisshet, en utholdende tro på den uovervinnelige evne og vilje til liv.
Noen idylliker er Rolf Jacobsen m.a.o. ikke blitt. Og som naturdikter står han stadig fremmed for det lyriske stemningsmaleriet. Med sin utpreget visuelle persepsjon, bygger han diktet opp gjennom en rekke sterke, dristige bilder – i seg selv konkrete, men med en overraskelseseffekt som fremkommer gjennom kombinasjonene og sammensetningene. Her er således ingen illusjonisme, men en logikk som helt og holdent er poesiens. Man kunne kanskje si det slik at Rolf Jacobsen er en utpreget imagistisk dikter, for hvem tankens springbrett er det direkte, iakttatte bilde. Som poet handler han tydeligvis ut fra den tro at poesien skal frigjøre blikket fra den sløve vanemessighet og hjelpe menneskene til å se.
At Sommeren i gresset er en direkte poesi, betyr således alt annet enn at den er tørt realistisk. Snarere kan man hos denne forfatteren tale om en tingenes mystikk – en magisk evne til å berøre tingene og gi dem poesiens sære liv. Som eventyrdikterne eier han evnen til å ånde liv i de døde tingene og samtidig beholde en stilisert virkning, som f.eks. «Et kinesisk dikt». Bare en sjelden gang, som i «Antenner», kan denne evne få forfatteren til å henfalle til det bisarre.
Å fremheve noe spesielt dikt i Sommeren i gresset er vanskelig, fordi samlingen er, for det første så jevn i kvalitet, for det annet i sjelden grad enhetlig. Allikevel kan man, som et eksempel på den avklarede enkelhet og storslagne rytme i Rolf Jacobsens poesi, velge diktet «Gamle menns graver»:

Gamle menns graver
er som ungdommens graver
ganske stille og med solhvite sten,
men det er mere av jord i dem
og dypere ensomheter
i gravene til gamle menn.

Større himmel er det også i dem
og mildere sol eftersom alle ting
vender tilbake til sig selv.
Derfor skulde det stå store trær
med susende kroner hvelvet
over gamle menns graver.

Hvori består så til syvende og sist denne klare indre enhet i Rolf Jacobsens nye diktsamling? Kanskje i dette: At han i dikt efter dikt, også i de tilsynelatende bagateller, er blitt en besvergende poet. En besverger av alt det voksende og groende, av lysets mystikk og livets klart brennende flamme. Slik finner man nøkkelen – om man nu kjenner behovet for nøkler – til denne diktning i «Grønt lys»: «For dette har vi glemt, at Jorden er en stjerne av gress, / en frø-planét, rykende av sporer som skyer, fra hav til hav, / et fokk. Frø biter sig fast under brostenene / og mellem bokstavene i mitt dikt, her er de.

Aftenposten 1. november 1956