Rolf Jacobsens Venner | Mitt Rolf Jacobsen-dikt

I 2003 begynte Rolf Jacobsens Venner å presentere «Månedens dikt», der vi utfordret personer til å velge seg et dikt av Rolf Jacobsen, gjerne med en begrunnelse. Utfordringen ble deretter sendt videre, og slik fortsatte stafetten ut 2007. Etter et opphold ble stafettpinnen plukket opp igjen i januar 2012, denne gangen som «Mitt Rolf Jacobsen-dikt».

Vigdis Stensby velger «Tømmer» | mai 2024

Rolf Jacobsen og min egen bestefar ble begge født i 1907. To karer som har levd mer ulike liv, skal en vel lete lenge etter. Der Jacobsen diktet om tømmer, bønder, skoger og natur, var det det eneste livet bestefaren min kjente i praksis. Han var småbruker, jobbet i skogen og felte tømmer, og kjente på lufta av kvaedråper som Jacobsen beskriver i diktet «Tømmer».
Der Jacobsen brukte pennen som verktøy, svettet bestefar i åker, eng og skog, med hakke, spett og buesag. Der Jacobsen eide ordene og hadde dem i sin makt, var bestefar en arbeidskar som sjelden kastet om seg med ordrike beskrivelser om livet han levde. Han levde sparsommelig og i takt med naturen. Han kjørte ikke bil, men brukte sykkel eller buss, og reiste knapt ut av det vi i dag kaller Hamar-regionen, i løpet av sitt 91 år lange liv. Han slo godt med ljåen, og tok seg en dram, og da kunne historiene fra virkeligheten livaktig ta form. Han gikk ikke mer på skole enn han måtte, mens Jacobsen hadde artium og prøvde seg på universitetet. Jeg liker å tenke på at de kanskje møttes på Oplandske Gjestgiveri og kom i prat over en øl.
Kanskje kunne de ha inspirert hverandre med ulik tilnærming til temaet naturen.
Rolf Jacobsen har blitt omtalt som vår fremste miljølyriker på 1970-tallet der han tok den økende miljøbevisstheten i befolkningen på pulsen. Vi kan bare minne oss selv om den store Mjøsaksjonen som foregikk da. Jacobsen skrev dikt om gravemaskiner og teknologiframskritt, og stilte spørsmål ved hvor gavnlig det var. Og måten han diktet på, får meg til å minnes min egen bestefar, og jeg tenker på livet og måten som den generasjonen skogsarbeidere levde på. Nøysomt. Jacobsen hadde knapt opplevd slitet i skogen selv (han skal ha vært kokk under straffarbeid i skogen etter krigen, siden han hadde bedre håndlag med kjøkkenredskap enn tømmersaks og øks) – men han klarte å mane fram øyeblikk og virkelighet gjennom ord.
Vi har alle et ansvar for å passe på at vi når klima- og miljømål, både lokalt, nasjonalt og globalt. Da må vi både lytte og iverksette nødvendige tiltak på en klok måte. Jacobsen målbar dette på en helt annen måte enn klimarapporter kan klare, og med få ord skapte han bilder og analyser til ettertanke. På den måten er diktningen hans levende og fortsatt høyst aktuell.
Framover må vi også i mye større grad være gjerrige på å ta i bruk nye arealer og heller utnytte de vi allerede har tatt i bruk, mye bedre. Det betyr å bygge høyere og tettere, og fortette helst på «gråe arealer» for å hindre at gravemaskinene tar mer enn nødvendig. Kanskje skulle vi også lyttet enda mer til naturen selv, for den gir signaler og evner til en viss grad å rydde opp om vi ikke forstyrrer for mye.
Store deler av verden transformeres hver dag, og uberørt natur blir regulert til ulike samfunnsformål. For vi står overfor dilemma etter dilemma: Vi trenger arealer til næringsutvikling, veier, baner og boliger, og vi trenger mer kraft for at industrien skal kunne produsere. Men, mest av alt trenger vi naturen for å overleve.

Tømmer

Det er godt det finnes tømmer enda i verden
og velteplasser nok
enda.
For det er en stor fred i tømmeret
og et stort lys i det
som kan skinne langt inn i kveldene
om sommeren.

Det er god trøst i bråterøk
og i god kvae som trenger ut i store perler
dypt inni skogene.
Lukten av tømmer minner om søt valmue og korn.

Det er godt det lyser av tømmer nok på moene enda
ved Ångermanelven og Deep Creek, Columbia,
som en søle efter solstrålene
rundt om i verden,
en sovende styrke på jorden, en hemmelig kraft
som skal vare i slektsledd, nesten som jern.

Det har brødets farve og kvinnekroppens
og den skinnende viljen i sig som kanskje kommer av
stor kjærlighet.

For tømmeret er en del av den store våren i verden.
Det kommer fra kilder som ødeleggeren enda ikke har nådd.
– – –
Det er de store elvene som tar sig av det.
Er det en elskov mellem treets kraft og vannets?
De fører det sakte rundt store nes i en stille rytme som minner om dans.
– – –
Det er disse ting stjernehimmelen er satt over:
De dødes ensomhet, ungdommens mot og tømmer
som føres langsomt avsted på store elver.

(Hemmelig liv, 1954)

Inger Elisabeth Hansen velger «Gerilja» | november 2023

LITE FØLGEBREV TIL DIKTET «GERILJA»
Rolf Jacobsen utga diktet «Gerilja» i 1972. Når jeg leser diktet nå, i november 2023, over femti år senere, merker jeg straks at ordet «gerilja» ble skrevet i en annen tid. Ordet, eller begrepet, er blitt fortrengt av begrepet «terror».
«Tapte slag», skriver Rolf Jacobsen. Makta og byråkratiene spinner grå ull over ordene, tar dem til fange, gjør dem til gisler, driver dem på flukt. Slik var det i 1972 og slik er det i dag. Men noe er altså forandret: betydningen, valøren av ordet «gerilja». For meg, som jobbet med Latinamerika-studier på 70-tallet, var ordet knyttet til en forståelig kamp: anti-imperialisme, fagbevegelse, undertryktes kamp for jord og brød. Geriljaledere skrev dikt, fikk dem smuglet ut av fengselet og sendt ut i verden. Solidaritet. Så, en gang etter 11.9.2001 ble ordet et annet, det ble til en terrorist. Uttrykte du sympati med en geriljabevegelse, kunne du plutselig sanksjoneres. Siden da har frontene bare blitt steilere. I det betente debattklimaet nå om dagen, når det gjelder Israel og Palestina, blir ordene sannelig tatt som gisler.
Men frontene var harde i 1972 også: Det var året for by-gerilja og terror, for Svart september og Rote Armee Fraktion. Er så diktet til Rolf Jacobsen voldsromantisk? Skaper han en vennliggjørende abstrakt metafor? Eller tenker han på den norske folkeavstemningen om EF, da debattklimaet hardnet til som aldri før?
«Pass for dørene, dørene lukkes»: Dørene lukkes for nye ord, på stasjon etter stasjon. Vi får passe på.

Med vennlig hilsen
Inger Elisabeth Hansen

Gerilja

Tapt slag.
Nu tømmes lydløst
hus efter hus for ord.
Snart er de her – bildenes armeer
og tallenes infanteri
i sine velsittende uniformer, de grå.
Setter seg i stolene. Verdens herrer:
– De overvundne
skal behandles vennlig men bestemt.
Nøkkelstillingene sikres,
gislene slippes fri – men husk
ingen fraternisering.

Jeg har kjelleren full av ord,
ganger og loft fulle av ord
– flyktninger
nedslåtte, frysende
sitter de og venter,
håper: – kanskje en gang
når de andre kjenner seg trygge
seirsikre, mette
– kanskje en dag en natt
en morgentime
skal klokken slå
– gerilja.

Knut Ødegård velger «Den lille bonden» | april 2023

Rolf Jacobsen vert rekna som ein pionér i norsk modernistisk lyrikk.
Men kva er modernisme? Det er ikkje noko eintydig omgrep, men varslar vel i alle fall eit oppbrot frå tradisjonen og ei idémessig nyorientering. Og er det då så sikkert at Rolf Jacobsen er modernist? spør eg meg.
Jovisst, han bryt med enderim og faste rytmeskjema, han innfører byens rytme, maskinane, teknikken, trafikken osb. i dikta – men kvar er poetens posisjonering i dette, og kvar går retninga i poesien hans?
På idéplanet og i den uttrykte livskjensla var han ingen modernist, i alle fall ikkje i etterkrigsdiktinga, som er den sentrale i forfattarskapen. Han var tvert imot – og i stigande grad – knytt til den store europeiske tradisjonen som går lengre tilbake enn både reformasjonen og svartedauen.
Den «frie» forma og dei moderne elementa i dikta hans, er arkitektur og inventar som visseleg er kjenneteikn på det modernistiske litteraturhuset. Men inne i det jacobsenske huset bur ein tradisjonsforsvarar som åtvarar mot brot på dei tradisjonelle verdiane, om det er åtak på åndsverdiane eller på den jord vi lever av og på.
Eg har før skrive artiklar om to viktige sider ved poesien hans: den leikne humoren med brodd mot nykapitalismens ovringar i varehus og tekniske innrettingar, og om den djupe forankringa i katolsk kristendom.
Ei tredje side er forsvaret for dei små som vi knapt nok ser eller høyrer i all støyen. Hysj, seier poeten, og han bed oss ikkje rasa så fort fram. Og det kan vel vera at det er den vesle bonden, han som alle har trakka på, vi må lyda til, kanskje er det han eller ho som er vår von. Som kan visa oss vegen «Dit vi kom fra. Der det gror».
Desse tre sidene heng i hop, stifta saman i mange av Rolf Jacobsens dikt. Når eg vel meg dikt denne gongen, tenkjer eg på den vesle bonden i Russland som er tvungen ut i krigen mot Ukraina for å døy «for tanker han ikke kjente, eller brød seg om eller ikke ville vite»:

Den lille bonden

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de har jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinden, og vinteren
– om den blir streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden pånytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.
Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.

Ted M. Granlund velger «Nå» | november 2022

Hvordan velge ut ett eneste dikt fra Rolf Jacobsens bøker? Jeg kunne fortalt om «Myrstrå vipper». Dette fantastiske diktet jeg fant i ei lita bok med dikt i utvalg. Kjøpt hos Gravdahl Bokhandel, for stipendpenger, den gangen jeg gikk noen uker på Ankerskogen videregående. En tittel som har et eget dikt i seg. Ei lita bok, som jeg satt og leste med hodet mot bussvinduet en sen ettermiddag. Egentlig det første ordentlige møtet med Rolf Jacobsen. Disse merkverdige setningene, disse velkjente ordene satt sammen på nye måter. Jeg husker ikke utvalget i boka, men jeg husker «Myrstrå vipper». Og jeg husker jeg hadde med meg denne boka i lomma lenge, leste og ble forundret over hvordan setningene kunne få liv inne i hodet mitt. At disse setningene hadde blitt skrevet ikke langt unna der jeg selv bodde og hadde vokst opp. Ord og bilder som ga en særegen gjenklang. Lokal poesi til hele verden. Et levende og lekent språk med både dommedag og humor i seg. Et verdensspråk fra innlandet akkompagnert av en knaklende dieselmotor. Og selv om jeg leste de linjene da, er det «Nå» jeg vil anbefale. For det er Nå vi er her, og det gjelder både å bla om og å flytte seg hele tiden, jeg håper du aldri glemmer det. Nå.

Nå

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.
Nå
går et stykke av evigheten, titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.
Nå
er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.

Olav Skipnes velger «– Når de sover» | april 2022

Eg laga eit utval ein gong av Rolf Jacobsen-dikt, som vi skulle henga opp i bussane til Hedmark Trafifikk. Eg tek eit av desse dikta, men det vart vanskeleg å velja. Men i desse urotider blir det naturleg å velja «– Når de sover».
Det var kultursekretær Erik Østby som tok initiativet til å starta ei Rolf Jacobsens venneforeining i Hamar. Hanne Lystad, Bjarne Øygarden, Vidar Vold og eg vart utnemnd til interimsstyre. Grunnen til at eg vart spurt, var nok fordi eg hadde samarbeidd med Erik i organisasjonen «Kulturbredden ved Mjøsa», han for Kirsten Flagstads venner og eg for Interferens holografi. Eg var ingen fan av poesi, men eg hadde stor glede av Jacobsens dikt, som talte direkte til meg utan at eg måtte gå å grunna på dei i mange dagar og netter.
Når eg vel «– Når de sover», er det på grunn av den påtrengande krisa rundt Ukraina. Det er eit hjartesukk som han godt kunne ha skrive i alle år etter 1954, støtt er det krigar ein stad i verda. Men for oss i Norge har vel aldri lyden av krigstrommer kome så nære oss sidan andre verdskrig.

– Når de sover

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt menneskene.
De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer. Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt.
Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster. Ord som gylne bier
skulde trenge inn der.
– Gud, lær mig søvnens sprog.

(Hemmelig liv, 1954)

Randi Langøigjelten velger «Ildfluene» | november 2021

Rolf Jacobsen har en gang sagt at diktet er språkets forlengede arm. Akkurat det synes jeg på mange måter stemmer godt; når livet svinger og dagene utfordres, så kan dikt og poesi være det som er med på å sette ord på det som kan være vanskelig å få sagt.
Mitt forhold til poesi har gått fra å lytte med et halvt øre til Ønskediktet på 70-tallet, til å bli noe som jeg søker til når hverdagen utfordrer på både godt og vondt.
Rolf Jacobsens diktning oppdaget jeg på 90-tallet. For den som var vant til at dikt var skrevet på rim, så var hans diktning noe nytt og spennende. Diktene var underfundige, spesielle og morsomme, og det jeg likte aller best, var hans bruk av bilder. Han hadde en helt spesiell evne til å skape bilder hvor natur og teknikk ble vevd sammen og framstilt på nye måter.
Jeg er veldig glad i all hans diktning, men den diktsamlingen som for meg allikevel er den aller fineste, er Nattåpent. Her var det kjærligheten som fikk plass. Og av alle de vakre diktene i denne samlingen så har jeg valgt meg ut «Ildfluene». Det er det fineste kjærlighetsdiktet jeg vet om. Det står støtt helt alene som den sterke kjærlighetserklæringen det er. For meg er ingen tolkninger nødvendig for å forstå innholdet.

Ildfluene

Det var den aftenen med ildflfluene
da vi sto og ventet på bussen til Velletri
at vi så de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det var da
du sa, halvt ut i luften
halvt til meg:
Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.
Og det var da jeg fifikk øye på de første
ildflfluene i mørket, knitrende
med lysblink rundt hodet ditt.
Det var da.

Tore Gulbraar velger «Vi som bor ved jernbanen» | april 2021

Dette diktet har jeg blitt veldig glad i. Det står som siste dikt i samlingen Pusteøvelse fra 1975. Det er lett å lese, lett å forstå og egner seg til opplesning. Avslutningen er dyster nok, den minner oss om at livet ikke varer evig.
Alle som har en viss kjennskap til Rolf Jacobsen, skjønner at han her beskriver livet som leves i Skappels gate 2 i Hamar. Huset ligger ved jernbanen og har utsikt til en sjø med vakre solnedganger og toget dundrende forbi til alle døgnets tider.
Så nær jernbanesporet ligger huset at han kan se rett ned på de reisende som sitter der og blar i avisene sine. «Jeg kan se et bånd av ansikter», sier han når toget farer forbi. Det stemmer ganske presist. Jeg har så mang en gang gått til vinduet som vender mot Mjøsa for å titte på dette båndet. Det er ganske fascinerende.
Dette diktet ble mye brukt på hagefestene vi hadde i venneforeningen for nå 20 år siden. Hva kunne være mer nærliggende når vi fra verandaen i Skappels gate 2 kunne se ned på vårt publikum, togskinnene rett utenfor og Mjøsa litt lengre ute. Jeg husker spesielt en gang, det var 7. august i 2002. (Jeg har programmet foran meg.) Kåre Wendelboe Linde og jeg hadde delt opp diktet i passende biter og leste vekselvis. Vi fikk god applaus etter opplesningen, jeg nappet Kåre i jakka og hvisket at nå kommer toget. Men det skjedde ikke, det ville vært for godt til å være sant.
Diktet rommer mye, ikke minst for en som snart fyller 86 år. «Tiden er inne for nattoget, hvis det holder ruten. Jeg hører det alt» …
Stor takk til Hamar og alle gamle venner som holder Rolf Jacobsens dikt levende!

Vi som bor ved jernbanen

Dagene går. Og eftersom alt får litt mindre glans
fordi det gjentar seg og gjentar seg som avisoppslagene
og ruteboken, er det mye som kan sjaltes ut som mindre
maktpåliggende såsom brevandringer i tørrsne
eller innkjøp av farvefjernsyn.
Men ikke togene. Ikke for meg.
Jeg mener tog som nabo. Hengende over havegjerdet.
Og tog langt inn i tinningene. Som jordskjelv.

Jeg er bofast ved en bane. (Utsikt til en sjø)
Har skinnene utenfor veggen. (Solnedgangene er vakre her)
Og som sagt tog.

Nok av dem.
Under vinduet nattetid 2,55, 3,20 og 3,55
som billedserier, filmstriper, fragmenter
av andres liv, dertil nattoget 5,15
med sne på takene, frisk fra Dovrefjell.

Alt går over. Og fort.
Blåser det en vind mot øst, stormer det straks
mot vest. Og omvendt for at verden alltid
skal befinne seg i balanse
og ikke styrte sammen over malmtoget
som løfter deg opp av dynene 3,35
og ber deg om å Huske-huske-huske-huske
at du lever på en vulkan.

Ens posisjon blir derfor lett: betrakterens.
Alt går over. Sitte og se.
Strømninger i tiden. Ufred og godt vær.
Kvinneår, oljeproblemer og flom
i Gudbrandsdalslågen.

Fire kilometer hver natt, bare av gods,
for ikke å snakke om dagens
tredobbelte ekspresser. Jeg kan se
et bånd av ansikter blekne bak avisene
som lynblinkene i august. Tordenen kommer efterpå.
Alt blir en vane. Hold munn og lukk vinduene.
Og så kommer stillheten.

Det varte ikke så lenge som jeg trodde.
Årene går, pendelen svinger, den er av jern
og tung: Syd-nord, tikk-takk, nord-syd. Sitte og se
at alt går over. Til tiden er inne
for nattoget, hvis det holder ruten.
Jeg hører det alt,
først som et stille piano-pianissimo, tam-tarratam.
Derefter sterkere, som et drønn. Her har vi det
nattsvart og med tause vinduer, vogn efter vogn,
åtte boggier i natt og snefaner mellom koblingene
friske fra Fokkstumyrene og Hjerkinnhø.

(Pusteøvelse, 1975)

Elin Tinholt velger «Syrin» | november 2020

En gang for lenge siden bodde jeg på Hamar. Leiligheten som jeg leide, lå like ved dikterhuset. Rolf Jacobsens hjem. Det gamle, okergule huset fikk meg til å tenke på kornåkrer og solsikker. Så annerledes det store dikterhuset var enn boligblokkene på den andre siden av gaten. Så vakkert skyggene fra trærne tegnet seg mot veggpanelet og solen glitret i vindusglassene. Det hendte jeg var ute sent. Det hendte byen var blitt stille og mørk når jeg gikk hjem. I et av vinduene i dikterhuset pleide det alltid å lyse. Var det Rolf Jacobsen som satt under lampen der inne? Skrev han? Eller satt han og leste? Sov han, kanskje? Sittende i en stol med avisen i fanget?
Mange år senere ville skjebnen at jeg skulle få nøkkelen til Rolf Jacobsens leilighet. Det er jobben som daglig leder for poesifestivalen som har gjort at dikterens husnøkkel er kommet i min besittelse. Det føles unektelig underlig. Det har gått 26 år siden Rolf Jacobsen bodde her. Selv
om mange av møblene er fjernet, så bærer hjemmet fortsatt preg av menneskene som en gang levde i disse rommene. Var det i Rolf Jacobsens arbeidsværelse jeg så det lyse den gangen? Eller kom lyset fra stua? Rolf Jacobsen var nært knyttet til hjemmet sitt ved jernbanelinja. Han skrev seks diktsamlinger mens han bodde her. Diktsamlinger med navn som Stillheten efterpå – – –, Pusteøvelse og Nattåpent. Diktsamlinger som har flydd langt. Som er blitt oversatt til over 30 språk. Dikt som ikke bare leses på fransk og engelsk, men også på språk som hebraisk og arabisk! Av en eller annen grunn kom jeg i tanker om diktet om syrinkvisten første gangen jeg stod ved Jacobsens stuevindu og så ut. Fra vinduet er det utsyn mot Skappels gate. Det slo meg at det kanskje var nettopp her dikteren stod da han så kvinnen han elsket varsomt løfte syrinkvisten opp fra gaten og bære den med seg inn. Ja, brått var det nesten som om jeg kunne høre skrittene hennes i trappa. Jeg tror hun gikk med raske skritt, Petra. Og jeg tror hun hadde sol i ansiktet da hun kom inn av døra. Jeg tror hun var iført en småblomstrete sommerkjole og at hun kastet et raskt blikk i speilet i gangen, slik alle som har et speil i gangen, har for vane å gjøre, før hun gikk videre. Så hun mannen sin der han stod borte ved vinduet? Nikket hun kanskje til ham før hun hastet videre inn på kjøkkenet med syrinene? Man kunne høre at hun skrudde på kranen og at det ble helt vann i en vase. Tilbake i stua igjen plasserte hun vasen på bordet. Kan hende sa hun noe om hvor pjusk syrinkvasten var før hun lente seg mot den for å lukte, for visst lukter syriner vidunderlig, og visst bærer de bud om sommer. Og kanskje løftet hun hodet i det samme og så på ham. Og kanskje smilte hun brått så vakkert som bare en kvinne som har levd sammen med en mann et langt liv, brått kan smile. Ja, kanskje var det nettopp slik hun ga ham et dikt?

Syrin

Jo, jeg så deg
her fra vinduet.
Du bøyde deg og tok den opp, syrinkvasten
som lå der midt i gata vår og ble overkjørt av biler. Minst av to.
Jeg hørte springen gå på kjøkkenet, og der sto den.
Litt forpjusket, skamfull,
nesten død.
Men så idag,
du verden
– hele stua full av sommer, svimlende
sånn som dengang.
Så det går an.

(Tenk på noe annet, 1979)

Marit Tenmann velger «Ildfluene» | mai 2020

Et bilde dukker ofte opp som et godt minne. Det er som starten på en film:
Porten i det gule gjerdet i huset tvers over gaten går opp, og to mennesker dukker opp i morgensolen. De rusler nedover veien forbi de gamle lindetrærne, hånd i hånd og med hver sin koffert. Vi ser ryggen til en høy mann og en noe lavere kvinne. Ved enden av gaten forsvinner de inn i jernbaneundergangen. De er nok på vei til stasjonen. De virker så energiske, men er nok ikke helt unge lenger.
Vi vet at bildet er et portrett av ekteparet Jacobsen i starten på en av sine mange reiser, små og store, på jakt etter nye opplevelser. Og vi, naboene deres, unte dem helhjertet hver opplevelsesrike dag de kunne få.
Vi møtte Petra og Rolf Jacobsen på 1960-tallet, på den tiden Skappels gate ble totalt forvandlet for å møte den nye tiden. Skappels gate er en liten gate fra da nye Hamar ble grunnlagt i 1849. Skappels gate 2 er fra pionertiden, et av byens eldste hus, visstnok fraktet over Mjøsa fra Nes og satt opp igjen der det står i dag.
Familien Jacobsen og vi opplevde kommunens satsing på husrom til den voksende befolkningen. Intet hadde blitt bygget siden før krigen. De hundre år gamle husene ble erstattet med de såkalte saneringsblokkene, der folk fikk flytte inn i lyse, funksjonelle boliger. Vi hadde til og med en liten balkong med utsikt over mjøslandskapet. Men på den andre siden av gaten så vi at det gule huset hadde en ganske stor veranda. Da Jacobsen-familien flyttet inn i huset, ble det liv på verandaen med folk og blomster.
Etter hvert så vi at mange lett gjenkjennelige kulturmennesker fant veien inn porten til nummer 2. Var det om sommeren, dukket de gjerne opp som gjester på verandaen i andre etasje utenfor Jacobsens leilighet, så nær jernbanen som overhodet mulig. De fikk oppleve utsikten, men også tog som dundret forbi, og sur røyk fra damplokomotivene. Siden ble togene snillere og stillere, nærmest bare en påminning om nærhet til resten av verden. Mange av de nye beboerne i nabolaget hadde arbeidet sitt ved jernbanen og var høyt respektert. Nærheten til jernbanen sikret oss også mot høyhus mot Mjøsa.
Petra og Rolf Jacobsen var gode naboer. Petra var en naturlig del av vårt daglige liv. Vi traff den vennlige damen ved butikken eller andre steder. Hun var så lett å komme i kontakt med, og hun delte godvilje og humor med oss. Rolf Jacobsen ble nok møtt med en spesiell ærbødighet, han ble sett på som Skappels gates og Hamars kulturelle alibi. Men det ble så mange gode treff og små samtaler opp gjennom årene, de var alltid givende. De var så forskjellige de to, men vi forstod at de utfylte hverandres personlighet, og vi var glad i dem begge. Og ikke minst var vi glade for at de rakk å ta sine mange reiser i modne år.
Når jeg leser dette diktet, syns jeg å høre to stemmer, likeverdige og samstemte, og jeg ser for meg kjæresteparet på vei.

Ildfluene

Det var den aftenen med ildfluene
da vi sto og ventet på bussen til Velletri
at vi så de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det var da
du sa, halvt ut i luften
halvt til meg:
Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.
Og det var da jeg fikk øye på de første
ildfluene i mørket, knitrende
med lysblink rundt hodet ditt.
Det var da.

(Nattåpent, 1985)

Bjørn Tendø Jacobsen velger «Den er blå – –» | november 2019

Ved juletider for 51 år siden tok astronauten William Anders et bilde som siden er blitt et av det 20. århundrets mest ikoniske fotografier:
vår egen klode sett fra månen.
En blå klode. Hvor alt liv vi kjenner til, har levd, lever og vil leve.
Min far fulgte ivrig med på romferdene til månen. Han var som alltid opptatt av hva mennesket kunne klare. Teknikk.
Og hvilke konsekvenser menneskenes inngrep ville bety for vår klode. Natur.
Ikke så merkelig at en av samleutgavene av hans dikt nettopp har dette bildet på omslaget.
Vår klode er det vakreste himmellegeme vi kjenner til.
Da må vi sørge for at den alltid forblir vakker.
Fordi –
den er blå …

Den er blå – –

– himmelblå
asurblå
sett fra månen,
alle gatene (osende glohete) fattigghettoene
ser blå ut fra månen
der de drar i klosettsnorene
og rotter piler over søppelfjellene
ser det blått ut fra månen,
ti mil med røde baklys som bloddrypp
de nye vaskemidlene Super XX prisbomben
ser blå ut fra månen.
Avsvidde trær
hvor det har ligget en landsby
ser blå ut fra månen,
tante Sophie Fredrikstadbroen
din munn min elskede
blå blå
likeledes sett fra månen
klessnorer preventiver kaninbur
blåblå
frittsvevende i rommet
dreiende seg sakte om seg selv
asurblå
blåere enn himmelen
idetheletatt blå

(Headlines, 1969)

Bengt Berg velger «Nord» | april 2019

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

(Nattåpent, 1985)

Det finns något ovedersägeligt i dikten, ett trots om man vill. Kanske handlar det om att man inte bara ska följa strömmen utan hålla sin egen kurs, gå sin egen väg. Utan motstånd blir det ganska meningslöst, livets friktion är nödvändig.
Naturligtvis kan man också läsa dikten som en ironisk kommentar till centrumtanken. I Norden ligger centrum ofta i söder, där makten finns och där de flesta lever och verkar. Fastän naturtillgångarna i Sverige faktiskt finns i norr – vattenkraften, järnmalmen, skogsråvaran – pratar man om «det inre stödområdet» när det gäller regionalpolitik. Men vem stöder vem, egentligen. Sveriges exportindustri som är grunden för vår höga levnadsstandard, vad hade den varit utan råvaran och arbetskraften?
När man ska centralisera, som utanför centrum betyder lägga ner, heter det ofta att vi ska se till helheten. Men jag invänder: Utan delar ingen helhet. Denna centrum–periferidebatt är säkert lika pågående i Norge skulle jag tro.
Jag läser «Nord» som ett försvarstal för det som finns «norr om» makten, i utkantsnorge om man så vill – tusen fjordar, tusen fjäll. Karl Johan, Bergens brygge och Stavangers glänsande bankfönster i all ära, det räcker inte till för att fylla begreppet Norge!
En annan norsk diktare, Magnar Mikkelsen, skrev en hyllningsdikt till enbusken. Det är samma sega envishet som jag ser i Jacobsens dikt, viljan till liv även om det kostar en viss ansträngning.
Det lär finnas en gammal sägen som säger att förr åkte man norrut för att dö. Det förkristna dödsriket Hel låg ju där och norr betraktades som ett dödens väderstreck. Den aspekten tror jag inte att Rolf Jacobsen haft för ögonen när han skrev sin dikt, men det är ju ändå intressant att tänka på att förr eller senare styr vi kosan mot norr!

Sigrid Brox Haugen velger «Bussene lengter hjem» | oktober 2018

Mange av diktene jeg først tenker på, er allerede valgt/brukt. Frank Eriksen valgte i oktober 2003 «Bussene lengter hjem» fra Sommeren i gresset (1956). Jeg velger det nå i disse robottidene, og tenker: Hvordan ville Rolf Jacobsen som dikter brukt robotene?
Upoetiske ord fra teknikkens verden ble også poesi når han lot det døde tekniske bli omskapt til levende liv. Da kan bussene, trafikkens flodhester, som står på rad ved en holdeplass i en regntung ettermiddag, lengte hjem til svalt regn i skumringens Afrika.
I 1970-åra var Rolf Jacobsen gjest i en klasse på Ajer ungdomsskole. Både «Landskap med gravemaskiner» og diktet jeg velger nå, var blant det han leste da. Ungdommene kunne se verden på ulike plan, også med besjeling av busser og gravemaskiner. Mange av dem har uttrykt nå, 40–50 år senere, at dette husker de.

Bussene lengter hjem

Bussene lengter hjem.
Her står de på rad ved holdeplassen og lengter hjem
til Lualalambo, N’Kangsamba og til Calabar
og til flamingoens skrik i skumringen.

For når det regner på gatene
regner det også ved Lualalambo, N’Kangsamba og ved Calabar,
ikke på paraplyer men på den
langbente stork og på flodhesthunnene
under peppertrær.

Når de kommer vraltende gjennem gatenes strøm,
nedsprøytet av gjørme
liker de sig godt, men det må være
et lunkent regn, svalt og slubrende
med vannbilder flømmende over rutene
av Lualalambo, N’Kangsamba og av Calabar
og flodhesthunner sovende under peppertrær.

Anette Trettebergstuen velger «Landskap med gravemaskiner» | april 2018

Jeg liker dette diktet fordi det skildrer forholdet mellom natur og maskin på en ganske rå måte.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Trond Tendø Jacobsen velger «Til deg» | september 2017

Da jeg var yngre, var det ikke min fars dikt jeg søkte til. Rolf var først og fremst far, ikke dikter. Oscar Wilde, Pablo Neruda, Edgar Allan Poe, Edith Södergran, til og med Johan Ludvig Runeberg var av de jeg oftest søkte til. Kanskje var det et underbevisst ønske om ikke å miste far til rollen som dikter, kanskje en form for sjalusi?
Men gradvis ble diktene hans viktigere og viktigere for meg. Jeg var godt voksen før jeg ble fortrolig med å ha en far som var en anerkjent dikter, og fortrolig med diktene. I dag er det underlig å tenke på. Når jeg nå er bedt om å velge ett dikt, er det vanskelig, hvilket skal jeg velge? Den første tanken var at det måtte bli «Til Jorden (med vennlig hilsen)», som jeg ser som hans viktigste dikt. Kanskje jeg heller skulle velge «Pusteøvelse» eller «Broenes skjønnhet»? Eller et av diktene jeg selv har en liten rolle i: «Symaskinen», «Jevnt i 80», «Gutteprofil»? I Rolfs etterlatte papirer var det flere dusin utkast til et dikt han kalte «Min eldste sønn». Jeg kunne følge utviklingen av det gjennom flere år og i utallige varianter, før det ble lagt vekk, men ikke helt. Flere av formuleringene han jobbet med her, fant jeg igjen i «Gutteprofil». Jeg kunne også ha valgt «Plutselig. I desember» eller «Rom 301», sterke dikt, som fortsatt slår som en knyttneve.
Nei, ingen av disse.
Det diktet jeg velger er «Til deg», fra samlingen Tenk på noe annet, fra 1979. Dette er det første offentlige kjærlighetsdiktet Rolf skrev til sin kjære Petra. Vakkert og varmt, og langt mer personlig enn alt han tidligere hadde skrevet. Rolf hadde distanse, var analytisk, han var seeren, han var jernbanedikteren. Ordet stjerne er det ordet som forekommer oftest i hans dikt, er det hevdet.
Og så kom «Til deg»! Hvordan kunne det skje? Det er i nær slekt med og et forvarsel til de siste diktene i Nattåpent, der han i et vakkert og sterkt knippe dikt bretter ut sin sorg over å ha mistet sin kjære Petra, umistelige Petra.
«Til deg» kom til som en følge av at han selv hadde vært nær døden. Under et opphold i Ungarn i 1978 pådro han seg en meget alvorlig blodforgiftning. Han ble syk i Budapest, det tok tid før han var sterk nok til å reise hjem. Likblek og totalt utslitt ankom han Hamar stasjon, jeg fikk sjokk da jeg så han. Turen gikk rett til sykehuset, der han ble i flere dager. Slik som tapet av Petra fire år senere, førte også dette til et uvanlig vakkert dikt, et sterkt kjærlighetsdikt.

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
– er det kommet en rynke til?
– Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
– Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Bjørn Gudbjørgsrud velger «Tanker ved Ånestadkrysset» | januar 2017

Jeg er oppvokst i Elverum med jordklodens grønne skjerf rundt halsen, og jobber på Hamar – der hvor Norge smiler, så det å gjøre seg noen tanker ved Ånestadkrysset faller veldig naturlig for meg. Rolf Jacobsen gjør det på en fantastisk måte i denne hyllesten til Innlandet og til Hamar.
Diktet beskriver naturen og de skiftende årstidene på en fabelaktig måte. Dessverre så har vi de siste årene opplevd stadig oftere at de markante skiftene mellom årstidene blir mer avslepne. De er ikke like tydelige som Jacobsen beskrev dem i 1985. Slik sett blir vi minnet på klimaendringene, og behovet for et grønt skifte som vi har satt oss fore å skape også her lokalt på Hamar. Men det store lyset rundt innlandshavet ser vi fortsatt ofte – vakrere enn til og med et Rolf Jacobsen-dikt kan beskrive det.
Befolkningsveksten i Hamar var rekordhøy i fjor. Litt skyldes det store investeringer i vei og bane, men like mye framoverlent byutvikling og spektakulær plassering. Vi har grunn til å være takknemlige for byens plassering i solhellinga ned mot innlandshavet. Garantert manetfritt.

Tanker ved Ånestadkrysset

Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.

Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.

For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.

Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.

Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.

Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.

Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.

Morten Krogvold velger «Nå» | september 2016

Rolf Jacobsen har fulgt meg tett de siste 30 år. Jeg bruker diktene i undervisningen under mine fotografiske workshops. Møtene med Rolf Jacobsen har satt dype spor: Jeg noterte ned replikker som «da hestene forsvant fra bybildet, endret rytmen i  diktene seg» og «Oslos problem er at den har ryggen mot landet».
Noen av diktene jeg bruker ofte i undervisningen, er «– Mere fjell», «Brev  til lyset» (for en tittel!), «Kjente jeg deg?», «Dine tanker, det du gjorde – –». Samlingen Nattåpent med diktet «Plutselig. I desember» må være noe av  det mest nådeløst vakre som er skrevet i Skandinavia.
Likevel velger jeg diktet «Nå» som er en påminnelse vi alle trenger. Ikke minst fotografer!

Nå

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.
Nå
går et stykke av evigheten,
titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet
som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.
Nå
er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.

(Tenk på noe annet, 1979)

Mads Eslund velger «Mediadiktet» | januar 2016

Jeg ville egentlig have valgt det korte digt «Rødt og svart» fra Pass for dørene – dørene lukkes (1972) og skrevet om digteren som en lille vampyr eller natmyg, som skal have en dråbe blod for at overleve:

Belgmørkt i natt.
Baklyset på en bil
springer frem som en dråpe blod
renner ned på skrå
innover i bildet
flakker litt rundt
blir stående
inntil den suges opp av mørket
forsvinner helt
og alt som før
er natt.

Men jeg har valgt «Mediadiktet», som er et langt kulturkritisk naturdigt, fra samlingen Tenk på noe annet fra 1979. Asbjørn Aarseth har valgt samme digt tidligere i denne kontekst tilbage i 2007.
For halvandet år siden sad jeg dagligt i mit kontor i mit hus på Tangen med udsigt over Mjøsa. Om dagen skinnede solen i søens vand, eller tåge dækkede reservoiret. Om aftenen (dér var mørket fra «Rødt og svart») skinnede lyset fra Espa og Bolleland til venstre i vinduets framing. Længere ude, i perspektivpunktet, blinkede masten på toppen af Mistberget sammen med de lettende og landende fly over Gardermoen. Skreikampen lå hen i mørke til højre. På en måde var det udsigten, som Rolf Jacobsen havde fra sit hjem i Skappels gate, ikke helt jo, men det var nogenlunde det samme vand, vi stirrede ud over, Mjøsas store bassin. Det er Mjøsa, «Mediadiktet» slutter med, det er sneen på søen, vindens skrift i det hvide, som forløser digtet og redder digteren fra nyhedsforstoppelse.
I 2014 sad jeg på Hov gård med en god omgang medieforstoppelse. Jeg var ved at afslutte mit manuskript imnothererepresentinghardbodies, som nøgternt og pertentligt beskriver mere end 600 opslag af brugere, jeg ikke kender, på billedmediet Instagram. Som en slags litterær og konceptuel udstilling af, men også hyldest til det medie, lod jeg mig nærmest drukne i billeder og videoer. At kigge ud over Mjøsa var også forløsende for mig, men jeg skrev ikke om den udsigt. Den ville jeg bare nyde, når jeg som pause i skrivearbejdet gik ture i landskabet med min hund. Men jeg tog virkelig mange billeder på disse gåture, smukke og også kitchede billeder af Mjøsa bl.a., som jeg netop postede på Instagram. Jeg kunne tage billeder af søen og dele dem med andre, men jeg kunne ikke skrive om søen.
Hvad ville Rolf Jacobsen have gjort med en iPhone i hånden? Han havde sikkert kastet den i Mjøsa. Jeg kastede den anden vej, smed det smukke vand på nettet.
Mjøsa er der, og den er stor og større end mig og overlever mig. Det kan et fotografi måske gengive eller give indtryk af. Især hvis jeg redigerer lidt med et filter, skruer op for farverne og kontrasten fx. Jeg kan hashtagge billederne #natureporn og således skildre Mjøsa anno 2014, ironisk og mere fortrolig med billedmediet end naturen, jeg er turist i. Jeg savner den udsigt!
Vinden skriver på søen og sneen i Rolf Jacobsens digt. Og gravemaskinerne skrev hidsigt i fjeldsiden hele vejen fra Espa til Minnesund under udvidelsen af E6, mens jeg skrev min bog. Et andet sted langs Mjøsa har der engang været smaragder. Nede i jorden, under frøene, som vil spire. Det er sandt og ligeså umuligt at tænke sig som Rolf Jacobsen med en iPhone i hånden.

Mediadiktet

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.
Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.
Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag – hver dag
Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.
Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.
Ut med det. Det nye er viktigere. Hold takt
med tiden. Og den er NÅ.

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. Hiv det ut.
Du har fått enda ett øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir i allfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

Å se det meste, vite nesten alt
kunne bare Vårherre (i sin tid).
Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.
For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.
Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.
For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.
Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag
som fra foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket
i våre bur. – Det er bare å gape, så kommer det.
Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

– – –

Idag er det blåsevær ute. Hele Mjøsa er hvit.
Sitte og se her på sneen og vinden
som skriver på den med usynlig blekk.
Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad
får du lov til å bli. Men bare for små, små ting.
Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)
at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.
Bortenfor lydene og lyset. Sannheter
utenfor sannhetene.
Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden
og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer
enn vi?

Hjörtur Pálsson velger «Bre» | august 2015

I Rolf Jacobsens diktning står leseren overfor en våken og levende tankeprosess hos en sivilisasjonskritisk dikter som fulgte med åpne øyne sin samtids tekniske, sosiale, politiske og kulturelle utvikling. Som modernismens bildeskapende banebryter i norsk poesi, ble han fascinert av meget av det nye, ikke minst teknikkens framskritt og muligheter. Det åpnet for frisk luft og gav diktene kraft og originalitet. Helt fra Jord og jern var det så. Samtidig var dens forfatter svært human og bekymret for lurende farer på menneskehetens vei og mistenkte at tingene kunne gå skjevt om den ikke så hvor det bar hen og la merke til signalene.
Tvil og overveielser om utviklingens stadig fortere akselerasjon – ofte uttrykt med lavmælt stemme – merker man sterkere med årene. Av mange dikt framgår den overbevisning at menneskenes livsvilkår og verdens vel i våre dager er tett forbundet med naturvern og økologisk og økonomisk måtehold. Men det er Rolf Jacobsens hjertevarme, hans menneskekunnskap og alle sansers følsomhet – framført med høy eller lav stemme alt etter omstendighetene – som gjør diktene hans så menneskevennlige og trøsterike – tross alt.
Mangfoldigheten i Jacobsens diktverden gjør at «sá á kvölina sem á völina» (har du val, så har du kval), som det står i et islandsk ordspråk. Det første av Jacobsens dikt som jeg falt for og oversatte, var «Tømmer», men etter langvarige overlegninger med meg selv har jeg nå trukket «Bre» ut av hatten. Begge disse diktene ble trykt i mine oversettelser av Rolf Jacobsens dikt til islandsk, Bréf til birtunnar (1991).
Hvorfor «Bre»? Jeg synes diktet i sin egenskap av bare å være dikt skinner like klart i dag som det må ha gjort i 1933, i dikterens første bok. Dessuten synes det å ha fått en ny dimensjon og er blitt høyst aktuelt i vår tid når breer som bilde på naturens selvskrevne fornyelse og naturkreftenes balanse overfor menneskenes negative inngrep, minsker, og man spår at det kun er et spørsmål om tid før de forsvinner.
«Bre» er en lysende juvel som gir leseren både en kosmisk og jordnær fornemmelse på samme tid. Der har bildenes og metaforenes mester, Rolf Jacobsen, i sitt korte, grafisk tredelte dikt brukt klassiske virkemidler – som en sikker tegner bruker få streker. Intet finnes der som ikke burde være med, konturene er klare, komposisjonen målbevisst, og etter fjerde linje er vi – semantisk sett – framme ved et avgjørende vendepunkt, hvor rollene byttes og naturens innbygde vaktskifte finner sted. I blåhvitt og gyllent lys kan man til slutt more seg med å lese mellom linjene og gruble over tenkbare motsetningspar i et dikt som både har en dikterisk verdi i seg selv og formidler livsviktig sannhet.

Bre

Breen er en hvit rytter som er kommet til oss
ute fra verdensrummet.

Om sommeren svøper han sig i sin hvite
kufte og sover under solen med sin hest.

Om vinteren våkner han op og kjenner sig
igjen. Da rider han ut over landet og
løfter sin flagrende kappe med latter mot
himlen og legger den lydløst ned over skog
og sva, over fugler, grantopper og mauren
i lyngen.
Da er det de som sover og han som våker.

Jökull

Jökullinn er hvítur riddari sem kominn er til okkar
utan úr geimnum.

Á sumrin sveipar hann um sig hvítum
kufli sínum og sefur undir sólu hjá hesti sínum.

Á veturna vaknar hann og kannast við sig
aftur. Þá ríður hann um landið og
lyftir flaksandi kápu sinni hlæjandi til
himins og breiðir hana hljóðlaust yfir skóg
og klöpp, yfir fugla, hávaxið greni og maurinn
í lynginu.
Þá eru það þau sem sofa og hann sem vakir.

(gjendiktet av Hjörtur Pálsson)

Wenche-Britt Hagabakken velger «Ildfluene» | januar 2015

Jeg velger diktet «Ildfluene» av en enkel, men for meg særs viktig grunn. Da jeg sammen med musikerne Ingvild Koksvik, Lars Jakob Rudjord og Sigrun Eng turnerte med konsertforestillingen Nattåpent til videregående skoler i Hedmark vinteren 2013, begynte jeg nesten å gråte hver eneste gang Ingvild sang det diktet. Melodien var så vakker, og det kunne ikke vært noen annen melodi som passet bedre til «Ildfluene», når det først skulle tonesettes. Det gjentok seg hver bidige gang, og jeg måtte se ned i golvet og konsentrere meg så det ikke skulle briste for meg, det skulle tatt seg ut foran en gjeng skoleelever at den godt voksne dama som leste dikt mellom Ingvilds sang og musikkstykkene, satte i å tute. Så jeg holdt meg jo.
Årsaken til dette som sprengte i øynene mine, er at det er noe ved hele den historien diktet forteller. Om de to gamle som sto og kysset hverandre under platantreet. Det vakre i at to gamle mennesker som kanskje har levd veldig lenge sammen, fremdeles har det overskuddet igjen i seg at de kysser. Jeg ser dem for meg, og jeg betrakter de to gamle og kyssingen sammen med de to i diktet, Rolf og kona Petra, jeg venter også på bussen til Velletri. Og jeg får en slik dyp respekt på grunn av kjærligheten jeg ser er mellom de to gamle. Og så kommer jo den setningen som har hugget seg fast i meg og aldri blir borte. Jeg kommer til å ha den setningen med meg så lenge jeg lever. Det er den setningen som nesten får meg til å begynne å gråte. Også når jeg leser den i Nattåpent, ikke bare når Ingvild synger den:

Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.

Dette er et viktig minne som ble til et dikt om noe Rolf og kona Petra opplevde sammen. Poeten Rolf setter sitt stempel på minnet ved at han har lagt merke til ildfluene i mørket, knitrende med lysblink rundt hodet hennes, hans Petra. Jeg har sett ildfluer, og det er akkurat det de gjør, de blinker i mørket. De to gamle som kysset under platantreet, blir for meg et bilde på Rolf og Petra, som også hadde levd sammen og elsket hverandre lenge. Og setningen «Den som har elsket lenge har ikke levd forgjeves» handler for meg om dem. Det holder i lange baner som livsmotto. I storm og sol, regn og frost, nede i dype daler, like til fjellets topp.

Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.

Ildfluene

Det var den aftenen med ildfluene
da vi sto og ventet på bussen til Velletri
at vi så de to gamle som sto og kysset hverandre
under platantreet. Det var da
du sa, halvt ut i luften
halvt til meg:
Den som har elsket lenge
har ikke levd forgjeves.
Og det var da jeg fikk øye på de første
ildfluene i mørket, knitrende
med lysblink rundt hodet ditt.
Det var da.

Wenche Medbøe velger «Heia regnbuen!» | august 2014

Jeg velger litt spontant «Heia regnbuen!».
Hvorfor?
Jeg blir munter av det diktet.
Det skjer noe med meg, noe hemmelighetsfullt når jeg plutselig oppdager regnbuen på himmelen.
Følelsen av å ha ett bein på jorda og ett i himmelen er helt korrekt!
Og det gir en lykkefølelse et lite øyeblikk å miste kontroll og bare stå og kope som unger med snørr på.
Regnbuen er et lite mirakel alle kan se og ta del i.
Rolf Jacobsens dikt har fanget denne helt spesielle luftige opplevelsen som er som en duft!
Jeg sier bare tusen takk.

Heia regnbuen!

Næmmen, der stårn.
Også midt i dieselrøyken da dere,
nesten rett opp og ned.
– Regnbuen.
Heia regnbuen,
tør vi spørre, hva er det du vil oss,
også akkurat nå
i en tid som denne her.

Joda. Ett bein på jorda og ett i skyene.
Vi vet det. Vi bare står og koper
akkurat som unger. Med snørr på.
Kanskje er vi daue nå, uten at vi vet det.
For dette er rart, nesten
mistenkelig.

Flott portal. Matematisk helt perfekt.
Joda, vi ser deg.

Nesten som en duft.
Et hemmelig signal
– kanskje en hån.
Ett bein på jorda, ett i himmelen. Helt korrekt.

Velvel.
Se der
forsvant den.

Durita Brattaberg velger «Vent på meg» | januar 2014

Karsten Hoydal (1912–90) er født i Tórshavn på Færøyene. Han tok landbruks- og fiskeriutdannelse i Danmark og jobbet senere for blant andre FN i Ecuador. Som politiker representerte han Tjóðveldisflokkurin (Republikanerne) og var blant annet medlem av Færøyenes landstyre- og lagting. Hoydal var også initiativtaker og medstifter av Mentunargrunnur Føroya (Færøernes kulturfond) i 1946. Han debuterte i 1946 og utga tre diktsamlinger. I tillegg er han kjent for sine mange nasjonale sangskatter.
Det skjønnlitterære forfatterskapet inngår som et betydningsfullt ledd i den mangfoldige virksomheten hans. Diktene er preget av fantasi og gir spesielt maktfulle uttrykk for dikterens varme, ofte ekstatiske naturfølelse som både omfatter hans forhold til det hjemlige jordnære og det kosmiske. Et tema i diktene er motsetningen mellom lys og mørke, håp og destruksjon. Karakteristisk for poesien hans er en rik naturmetaforikk og en undrende, men også kritisk holdning til natur og vitenskap. Karsten Hoydal var en betydningsfull kulturpersonlighet, litteratur- og kunstkritiker, tidsskriftredaktør m.m. Han oversatte og gjendiktet blant andre Tom Kristensen, Frederico García Lorca, Pablo Neruda og Walt Whitman til færøysk. (Kilde: Den Store Danske Gyldendal)
Og han gjendiktet Rolf Jacobsen. Boken Frændarøddir (1977) inneholder Hoydals gjendiktninger av de islandske forfatterne Einar Bragi og Stéfan Hørður Grímsson og de norske forfatterne Rolf Jacobsen og Knut Ødegård. I Frændarøddir beskriver Hoydal et besøk han og kona gjorde sammen med Knut Ødegård hos Rolf Jacobsen på Hamar i august 1974. På en gåtur langs Mjøsa, som Hoydal syntes var så stort som et hav, fortalte Jacobsen om domkirkeruinene, og om Sigrid Undset og boken hun har skrevet om Olav Audunsson. Hoydal glemmer aldri Jacobsens helt spesielle formidlingsevne – myk, litt forsiktig – og de mange vakre fortellingene mens de spaserte der ute på Domkirkeodden. Hoydal skriver videre at når man leser Rolf Jacobsens dikt, får man ofte følelsen av at dikteren står ved siden av en og hvisker en i øret vakre og dyptgående bilder av mennesket og dets kompliserte eksistens i vår tid.
Diktet jeg har valgt, er høyst aktuelt også for vår tid.

Vent på meg

Vent på meg sier sneglen. Ta det litt rolig da.
Og se dere for. Jeg er våt på bena.

Ho-ho sier gjøken, blåser i sitt horn.
Vent vent. Det er noe vi har glemt.

Vent litt på meg sier sneskavlen på fjellet. Jeg
må smelte først.

Heihei vent nå roper vinden, det kommer et lavtrykk til
og jeg skal velte en lysmast i Valsøyfjord.

Vent vent på meg sier barnet ditt. Jeg ser deg ikke
lenger. Jeg er redd.

Vent mine venner vent sier gamle Jorden. Jeg har
mine tider å passe. Mange land som skal ha sitt daglige lys.

Vent på oss sier de fillete og de sultne folkene. Alt
på jorden hører jo dere til. Tenn iallfall en lampe
så vi kan se hvor vi er.

Vent på oss sier ordene. Ikke så fort. Dette
skal bli et dikt.

Bíða eftir mær

Bíða eftir mær sigur snigulin. Hav ikki sovorðnan skund.
Og hygg niður fyri teg. Eg eri vátur um beinini.

Ho-Ho sigur geykurin, blæsur í horn sítt.
Bíða Bíða. Vit hava gloymt okkurt.

Bíða eitt sindur eftir mær sigur skalvurin á fjallinum. Eg má
fyrst bráðna.

Heihei bíða nú rópar vindurin, eitt lágtrýst kemur afturat og
eg skal koyra ein ljóssteyra um koll í Valsøfirði.

Bíða eftir mær sigur barn títt. Eg síggji teg ikki
longur. Eg eri bangin.

Bíðið vinir mínir bíðið sigur gamla jørðin. Eg havi
tíðir mínir at røkja. Nógv lond sum skulu hava sítt dagliga ljós.

Bíðið eftir okkum siga tey illa kløddu og svongu fólkini. Alt
á jørðini er tykkara ogn. Tendrið í hvussu er eitt ljós
so vit kunnu síggja hvar vit eru.

Bíðið eftir okkum siga orðini. Havið ikki sovorðnan skund.
Hetta skal verða ein yrking.

(gjendiktet av Karsten Hoydal)

Levi Henriksen velger «Plutselig. I desember» | august 2013

Broren min har alltid sagt at han liker The Beatles og The Rolling Stones like mye. Det går ikke. Alle vet man må velge ett av bandene, og da selvfølgelig helst Stones. Selv har jeg det på den samme måten med Rolf Jacobsen og Hans Børli, alle vet man må velge, men jeg klarer ikke. Jeg skal ikke spekulere i hvem som er Stones og hvem som er Beatles av de to hedmarksdikterne, bare konstatere at de begge har vært med i livet mitt i mange år. Samtidig vil jeg røpe en liten hemmelighet. Hver gang (eller i hvert fall ofte) når jeg sitter fast i min egen skriving, så leser jeg Jacobsen og Børli som en blanding av et mentalt friminutt og en desperat søken etter hjelp, etter en måte å komme meg videre på. Hvor mange ganger har ikke Jacobsens gravemaskiner og togspor hjulpet meg i gang igjen, akkurat som Børlis høst og vinter?
Den aller første diktsamlingen jeg noen gang eide, var Børlis Frosne tranebær (1984), mens jeg året etter kjøpte Nattåpent, og det er her mitt favorittdikt av Jacobsen – «Plutselig. I desember» – er hentet fra. «Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.» Jeg har ofte tenkt på om det er mulig å starte et dikt på en bedre måte. Sikkert, jeg har bare ikke lest det ennå. Det er noe med repetisjonene. Historien bak. Det vakre. Det skjøre. Bildene. «Symaskinen din og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt: […] Her er så ødslig nu og tiden mørkner.» I avskjeden med kona klarer Jacobsen det som nesten er umulig. Han får det vanskeligste diktet han noen gang skrev, til å framstå som nesten enkelt å forfatte. Han lager stor kunst av de hverdagslige små bildene, og evner nærmest å gi døden et tilforlatelig drag. I motsetning til Dylan Thomas gjør han seg klar til å gå stille og rolig inn i den gode natta. Han skriker ikke, raser ikke, river seg ikke i håret. Henger bare hatten og frakken sin på knaggen i gangen og lukker døra stille bak seg. Ja, nettopp stille er et nøkkelord når det gjelder å beskrive «Plutselig. I desember». Det har noen av de stilleste linjene jeg vet om, samtidig er diktet fullt av liv, selv om det handler om død. Det er denne kombinasjonen, balansegangen mellom det poetiske og det personlige, det private og det grensesprengende universelle som gjør at jeg aldri går lei av «Plutselig. I desember». Jeg finner alltid noe nytt, noe med rytmen, måten han setter punktum på, de litt gammelmodige ordene, bruddene, hvordan ting settes opp mot hverandre, som gjør at jeg fortsatt – snart 30 år etter mitt første møte med dette diktet – blir fylt av en overveldende følelse av å bli satt ut. Selv har jeg bare klart å gi ut én diktsamling, og hadde det ikke vært for «Plutselig. I desember», kan jeg ikke forstå hvordan jeg kunne ha skrevet titteldiktet i Kjære deg min kjære.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt:
– under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi
– under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
– under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
– Under sneen. Under den brune kransen.

Anne Bjørg Røed velger «Pusteøvelse» | januar 2013

Da jeg fikk spørsmål om å velge et dikt av Rolf Jacobsen til denne spalten, var det første diktet som falt meg inn, «Pusteøvelse» i samlingen med samme navn fra 1975. Gravdahl Bokhandel har vært så heldig at vi har fått lov til å bruke dikt av Rolf Jacobsen på våre bokmerker. Det første bokmerket ble produsert på begynnelsen av 1990-tallet og var designet av en grafiker og kunstner fra Bergen. Bokmerket ble veldig fint, og diktet var «Pusteøvelse». Jeg synes dette er et veldig vakkert dikt. Vi lever i ei tid med store miljøpolitiske utfordringer. Det etterspørres økokritisk litteratur. Dette diktet synes jeg sier mye om mennesket og universets kompleksitet, og om hvor lite vi egentlig vet både om oss selv og naturen. Alt i 1975 satte Rolf Jacobsen ord på tanker som verden i dag har store problemer med å ta inn over seg. Et vakkert dikt som òg kan hjelpe oss med å forstå naturens enorme betydning for vår eksistens.

Pusteøvelse

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

Øyvind Rimbereid velger «Byens metafysikk» | august 2012

Fordi diktet er det første diktet jeg leste av Rolf Jacobsen. Fordi det er urbant. Fordi det likner rocke-lyrikken, som jo også jager byens sjel på tvers av byens midte. Fordi det lodder dypere. Fordi det favner breiere. Fordi det vet godt om det fjerne. Fordi det mumler om det hemmelige. Fordi det snakker om det åpenbare. Fordi det glir ned i understrømmene. Fordi det driver på overflaten. Fordi det hvisker om skiten. Fordi det synger om det skjønne. Fordi det påminner oss om det gamle. Fordi det lever i det siste. Fordi det er alvorlig. Fordi det er lett. Fordi det står aleine. Fordi det bor blant mange. Fordi det husker. Fordi det glemmer. Fordi det er det første diktet jeg leste av Jacobsen, kjennes det ut som.

Byens metafysikk

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:

Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.

Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i
avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og
stank hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.

Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.

Lina Undrum Mariussen velger «Plutselig. I desember» | januar 2012

«Plutselig. I desember» er et dikt som stadig, når det står der, overrumpler meg og berører meg i en slik grad at det kan få meg til å gråte, sjøl om jeg har lest det mange ganger. Det som står der, burde ikke komme på meg som en overraskelse, men det gjør det likevel, uunngåelig. Kanskje fordi styrken i det ikke minsker med åra, men blir enda sterkere for meg som leser.
Krever dette diktet en leser som vet hva det er å miste? Jeg tror ikke det. Men likevel er følelsen av gjenkjennelse sterk. Kanskje vet alle noe om å miste, uavhengig av alder, uavhengig av død. Fordi man med åra opplever tap, på den ene eller den andre måten. Opplever at folk blir borte. Og kjenner seg igjen i den i diktet som blir stående igjen. Ved ei tidsgrense: Nå blir ingenting mer det samme.
Det er noe nærmest filmatisk konkret over diktet, det åpner for en rekke klare bilder, leseren blir en som ser: Den aldrende mannen til knes i snø på kirkegården. Den brune kransen. Og fra dager før dette, i et anna lys: huset deres, symaskinen og arbeidsnettene. Reisene, solnedgangene. Ansiktene.
Dette jeget og dette duet lar meg se Rolf og Petra, så klart og tydelig, to mennesker jeg aldri har møtt. Og samtidig er de oss alle. Vi som leser diktet, flytter inn i diktets jeg og du. Vi flytter inn i huset, vi deler symaskin og arbeidsnetter – eller noe tilsvarende – reiser og hverdager. Både diktet og leseren vet hva det er å dele noe med et menneske. Det er absurd å forestille seg at det en dag skal ta slutt.
Dette kan aldri bli banalt. Kjærligheten, samhørigheten. Alt man har delt. Og smerten ligger hos den som snakker, som ikke har rukket å innfinne seg med den nye virkeligheten. Derfor følger spørsmålene tett på hverandre: «Hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, […]?»
Tyngden som manes fram av gjentakelsen i slutten av hver strofe: «Under sneen. Under den brune kransen.» Er dette alt som er igjen? Snøen? Den brune kransen? Rytmisk; insisterende. Og med et spørsmål i seg. Som for å forstå det. Et jeg som prøver å forstå, og likevel ikke kan. For jeget henvender seg jo nettopp til duet, den fraværende, og gjør henne til en tilstedeværende. Og samtidig vet han så inderlig godt at han ikke kan hente henne med seg tilbake: Hun er tapt, hun er hans Evrydike. Han står tilbake og har bare sangen igjen.

Plutselig. I desember

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Knut Imerslund velger «Løipe» | desember 2007

Da jeg fikk denne oppfordringen om å hente fram et Rolf Jacobsen-dikt til hjemmesiden, bestemte jeg meg fort for at jeg ikke skulle velge noen av de kjente tekstene, antologitraverne. Derfor har jeg plukket ut et dikt som mange kanskje ikke husker de har lest i det hele tatt, men som jeg håper noen synes det er fint å bli gjort oppmerksom på. Valget falt på et av diktene i debutsamlingen, det som heter «Løipe». Noe av grunnen til at jeg valgte akkurat dette diktet, er at det er årstidsrelevant. Det dreier seg om å gå på ski i norsk natur, og setter ord på noen av de tanker man kan ha i den forbindelse. Og egentlig tror jeg ikke det dreier seg om så mye mer enn akkurat det. Jeg leser ikke noe overført betydning inn i diktet. Det dreier seg ikke om livets løype. Likevel handler det om så mye mer enn akkurat det å gå på ski. Det virvler nemlig opp en mengde tilleggsfølelser og tilleggsforestillinger gjennom alle bildene, eksempelvis gjennom observasjonen av «dette grønne / himmeltak / av irret is». Til slutt står det at «det var nu / og aldri mer». Her forsøker dikteren å formidle den følelse av fortettet liv det gir å tenke på at hvert øyeblikk vi lever, er ugjenkallelig forbi i neste øyeblikk og kommer aldri tilbake. Hvert skispor skal utslettes og erstattes av nye.

Løipe

En løipe går
mot vest i fjell
med bløte skjær
i silkesne.

Og det er bare
kjerr omkring
og rypeknurr.

På kolde flak
med furubust
hugg vindens sverd.

Men skien gled
med trygge skjær
på landets tak
den rake vei
fra øst mot vest
til Tyristøl.

Jeg løftet mine
drageskib
og stampet spor
med tjærestevn
i sølver-hav.

Og ingen annen
uten mig
så disse fjell
med flammer på
og dette grønne
himmeltak
av irret is.

Da blinket frem
mot øiets vann
et gammelt spor
mot dal og støl,
den samme vei
med skarebrem.

Og det var mitt.

Den samme vei,
det samme lyn
mot øiets hud
idag som da.
De samme fjell
med flammer på,
det samme síg
av hånd og kne
i vind.

Og det var før og det var nu.

Og sporet gikk
med tynne smil
og pekte frem.
Her skal du stå.

Her skal det lyne
hett og koldt
om hånd og kinn
og vinden slå.

Og i de lange liers fall,
i kjerrets pisk
i svaets sprut
jeg kjente landets
kåte kyss.

Og Tyristøl
var rundt omkring.
Og svarte huser
grov sig frem
og sa goddag
med hatt av sne
og sov igjen.

Nu festet
mine slanke ski
et silkegarn
til jordens pels –
et stjernerisp.

Og det var nu
og aldri mer.

Sigbjørn Johnsen velger «Bortafor Grorud –» | oktober 2007

Det er jo så mye å velge i – men inspirert av en bok om Olav H. Hauge og Jan Erik Vold velger jeg meg «Bortafor Grorud –». I dag, mindre enn noen gang er det nødvendig å bo i store byer. Og ikke minst lever vi i en tid hvor det er viktig at vi snakker med vår egen tunge og tar standpunkt til tidens store utfordringer.

Bortafor Grorud –

Til Olav H. Hauge på 70-årsdagen

Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstoler
for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.

Rart land, det her,
– bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne
istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp – svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn her for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
– og for de store stillhetene –
(du får god hørsel av dem
og váre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
– bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.

Frank Høifødt velger «Marmor» | mai 2007

Rolf Jacobsens poesi er billedkunst; med hverdagslig fortrolighet beveger han seg mellom støvet og stjernene, og ser – som sin mer obskure kollega – «a world in a grain of sand and a heaven in a wild flower». Men han kan også være underfundig som de Chirico og urban som Hopper. I «Byens metafysikk» er det et slående bilde som får meg til å tenke på Edvard Munchs Selvportrett med sigarett – Munch bruker ofte kastanjen som erotisk metafor: «cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel / gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.»
Verden som hellig og profan. Kunstneren som tenker og skaper – som postdogmatisk mystiker? Livsnære gleder, pine og paradokser er samtidig figurer mot en grunn – mot «stillheten efterpå», tilværelsens tause og tidløse klangbunn. Den fremstilles som en sjelden og skjør gave som krever aktiv oppmerksomhet, «som en fugleunge mellem dine hender» – i slekt med «søvnens sprog», «den stille rytme som himmelen har gitt menneskene» («– Når de sover»).
Vitenskapen bekrefter at vi stammer fra stjernene, men fnyser av tanken på at vi skal vende tilbake. Rolf Jacobsen mente vel, som sin moderne trosfelle Teilhard de Chardin, at vi ikke seiler gjennom universet helt på måfå – fra hydrogen og karbon til Shakespeare og cyberspace. Da må det også være ting å hente i kjølvannets morild – gullkorn som fortsatt gløder fra øyeblikket før The Big Bang.
Kan dét være en inngang til det litt kantete «Marmor»? I en tid da «alt skal bli nytt», er det fristende å avfeie diktet som bakstreversk nostalgi. Men ro og uro hører sammen som Yin og Yang. Kanskje vi bør gi oss litt tid til å dvele ved «stillheten i marmor»? Ting tenkt og skapt i fortiden kan være «bærere av et gammelt lys» – uttrykk for en tidløs lengsel.

Marmor

Nå
i timen da de siste headlines blir til
og ekspressflyet med nattens TV-dronning
takses ned på rullebanen,

nå
da høyttalerne ustanselig brenner nye landsbyer
og selger halspastiller

nå
skulde jeg sunget om stillheten i marmor.

Marmor som oppbevarer smil i tusen somre
og pikeskuldre uten alderdom
men ord er som sand

og det er snart mørkt
i parkene der de står
som innad-brennende lys
og foten løftet mot musikk

som om intet er hendt.
O stumme munn.
O strupe av stivnet sang.

Marmoret (nå som alt skal bli nytt)
er bærere av et gammelt lys.
Meteoriter
fra sprengte stjerner.

Mette Elisabeth Nergård velger «I januar» | april 2007

Diktet «I januar» har fulgt meg fra barndommen. Et landskap av sne stenger deg inne når alle dagene bare rekker deg til knes. Du er innestengt, men i skjønnhet. Du kan gjøre små ting, ytterst lokale bevegelser. For en som er vokst opp i Tana i Finnmark, var det å snø inne ganske vanlig. Strømbrudd i dagevis var hendelser som inntraff flere ganger hver vinter, alltid som følge av snestormer. Min far var gjerne på reise i sitt enorme prestegjeld, og mamma og vi tre søsken samlet oss foran peisen i det store huset som fort ble kaldt uten oljefyring. Ute stormet det, og ulvene jamret.
Jo, januar kunne overmanne meg, og sola hadde ennå ikke snudd. Men månen var der, når stormene stilnet, og stjerner og nordlyset, og ja, der var også «en panne som satte fram en lampe på nattbordet og betraktet meg». I ødemarken finnes et nærvær, nettopp der.
Som voksen sørpå har januar alltid vært den tunge måneden, og diktets påminnelse er kjærkommen. Jeg gir meg over. Jeg venter på mitt hjerte. Jeg lar stjernene klirre ved min seng, selv om stjernehimmelen ikke er så nær som over de snedekte fjellene i Tana.
I januar når året begynner, blir vi klar over at vi ikke får utrettet mye. Alle ord er snakket døde og ligger strødd omkring som krøllete aviser. Alle forsetter er usikre, så vi kan følge diktets stemme og gi oss over. Men vi gir ikke opp. Ved å samstemme i formularet «O alt hva du kan i januar» inviterer vi håpet inn. Det er et utrop på tross.
For det vi kan i januar, er å legge vår store kabal som aldri går opp. Det er dette som er å gjøre (uansett årstid). Legge kabal er avslappende, og vi kan ta det med ro. Vi har alt vi behøver. For hvem trenger mer enn å være i undringen med håpet som følge?

I januar

O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.

I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.

Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.

Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.

– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.

By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.

Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.

Synnøve Skjong velger «Stavkirker» | mars 2007

Eg har valt diktet «Stavkirker» som diktet for mars månad fordi det er eit av dei dikta som eg gjerne kjem tilbake til. Det er eit mangtydig dikt, vakkert, vondt og mørkt, fullt av musikk. Dei sterke konkrete bileta som er så umiskjennelege jacobsenske, og den langsame påkallande rytmen held dei mange meiningslaga saman til eit heile, ei truvedkjenning.
Rolf Jacobsen spenner opp eit stort bilete gjennom dei tre delane i diktet der fortid og notid møtest i stavkyrkjene. Vi kan lese det som om diktet handlar om vår utsette posisjon som menneske, men det viser òg ei søking etter noko å halde fast i ei utsett verd i dag. Siste linjene fornektar på eit nivå all mogleg trøst samtidig som dei insisterer på at nettopp denne erkjenninga er livsvilkåret: «alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi seiler, seiler, seiler.» Men-et i denne linja støtter seg til truvedkjenninga i første delen av diktet: «Jeg tror på de mørke kirkene». Den religiøse dimensjonen blir forsterka gjennom linjene på latin frå salme 113 i Salmenes bok som går igjen som eit omkved i alle tre strofene av diktet. Men truvedkjenninga i diktet er knytt til lengta mot Gud, kanskje meir enn til Gud. Kyrkjene er ein manifestasjon av denne lengta, dei er skapte av den: «Noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med». Det er dette truvedkjenninga rettar seg mot, og det er derfor kyrkjene kan bli skip for dei som trur på dei, skip til å segle dei vonde dagane i.
Slik uttrykker dette diktet for meg ei tru på skaparkrafta i mennesket og viser den fram som ein religiøs dimensjon. Det er det som til sist gir «vinger til å vandre med», eller det som gir tyngd og meining bak det siste «men» i diktet, til det å segle i dei vonde dagane.

Stavkirker

Jeg tror på de mørke kirkene,
de som ennu står som tjærebål i skogene
og bærer duft med sig om de dyprøde rosene
fra tider som kanskje eide mer kjærlighet.
De sotsvarte tårnene tror jeg på, de som lukter av solbrannen
og gammel røkelse brent inn av seklene.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.

Øksene teljet dem til og sølvklokker klang i dem.
Noen skar drømmer inn og ga dem vinger til å vandre med
ut gjennem tider og fjell. De velter som brottsjø omkring dem.
Nu er de skip, med utkikkstønnene vendt mot Ostindia,
Santa Maria, Pinta og Nina da dagene mørknet
mot verdens ende, årelangt fra Andalusia.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.

Angst overalt, selv Columbus er redd nu
der hildringer lokker dem frem og vinden har slangetunger.
Stjernene stirrer urørlige ned med avsindige jernøyne,
alle dager er onde, det er ingen redning mer, men vi
seiler, seiler, seiler.
Laudate pueri Dominum, laudate nomen Domini.

Laila Aase velger «Plutselig. I desember» | februar 2007

«Plutselig. I desember» er et dikt om døden, men kanskje like mye et dikt om å være i tiden, og så altså ikke lenger være i tiden. Gjennom fokuseringen på øyeblikket da livet slutter «Lynsnart som om en bryter slås av», blir vi trukket inn i refleksjonen rundt dette mysteriet som styrer livene våre, at vi alle sammen selv skal komme til dette plutselige øyeblikket.
Jeget i diktet snakker til sin kjære som er død. De konkrete detaljene her og nå: sneen, graven, den brune kransen i kontrast til detaljene i erindringene: druene i Valladolid, symaskinen, kjolen, håret – alt understreker dette tidsspennet mellom å være og ikke å være.
I siste strofen påkaller jeget den elskede som Evrydike, men ikke for å vekke henne fra døden med sin sang, men heller som en bønn om å få komme til henne, få fortsette å være to også når hans eget øyeblikk kommer.

Plutselig. I desember

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
– Under sneen. Under den brune kransen.

Asbjørn Aarseth velger «Mediadiktet» | januar 2007

«Mediadiktet» er fra Tenk på noe annet (1979). Det blir ikke ofte trukket fram, kanskje fordi det har et preg av kynisme og vold i de tre første delene. Likevel er det både i form og tematikk karakteristisk for Rolf Jacobsen. Vi utsettes for rullende vannmengder som trenger seg på, lyd og sterke farger, vi er uglade fanger av informasjonsflyten. Men så vender diktet seg bort fra trykksvertetyranniet og gjør oppmerksom på livet utenfor burene, hvor Mjøsa er hvit – er det snøen på isen eller vinden som pisker bølgene til skum? I alle fall er det en hvile i og en glede over det usynlige blekket som vinden skriver med. Og diktet runder av med tanken på en annen form for viten enn den vi er blitt fôret så ettertrykkelig med, den muligheten at kanskje jorden kan lese vindens usynlige skrift?

Mediadiktet

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.
Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer
til lange forklaringer – eftertanker –. HIV DET UT.
Du har fått enda et øye nå, vet du,
så nå ser du hele verden – eller nesten.
(Det blir iallfall pene farver på det – kanskje ikke helt,
men bortimot.)

– – –

Jørgen Magnus Sejersted velger «Det var her –» | november 2006

Jeg velger meg et dikt fra diktsviten «Rom 301» som avslutter Nattåpent (1985). «Det var her –» oppleves som en personlig, nesten for intim tekst knyttet til den aldrende dikteren og minnet om hans avdøde kone. Samtidig er det et dikt som plasserer seg som et høydepunkt i en sentrallyrisk tradisjon av erindringsdikt der Welhavens «Den Salige» kanskje er det mest kjente forbildet. Erindringen om den døde skaper nærhet slik at fortiden sprenger seg inn i øyeblikkserfaringen og utvider seg mot det som skal komme. Denne i og for seg kjente lyriske strukturen blir her egenartet og vakkert formulert i Jacobsens særpregete tone, lavmælt, men samtidig intens i skildringen av hvordan lengsel blir nærhet, og slutten – om man leser det som en åpning mot nihilistisk desillusjon eller et religiøst mysterium, det overlater vel dikteren til oss.

Det var her –

Det var her. Akkurat her
ved bekken og det gamle nypekjerret.
Sen vår iår, rosene er bleke ennå,
nesten som kinnet ditt
den første morgenen bak døden.
Men det kommer,
bare lyset, bare duften, bare gleden
kommer ikke.

Men det var her
og det var kveld og måne,
bekkesildr
sånn som nå. Ta hånden min,
legg armen der.
Så går vi da
sammen i sommernatten, tause
mot det som
ikke er.

Jan Inge Sørbø velger «Den ensomme veranda» | oktober 2006

Eg har valt diktet «Den ensomme veranda» frå samlinga Hemmelig liv (1954). Jacobsens samlingar frå femtitalet er kanskje dei beste han skreiv: originale og nyskapande, fulle av nye poetiske bilder, og med ein merkeleg kombinasjon av humor og djupt alvor. Det er dette diktet eit godt eksempel på. Det har noko barnleg-naivistisk rørande ved seg; linjene om at «den ensomste veranda i hele verden» ynskjer at Gud kunne bruke den «til å legge sine små ting på», er uimotståelege. Men fordi den barnslege stemmen til verandaen er så tydeleg, blir avslutninga tilsvarande brutal: Det er som å lese om eit barnedrap. Heile spørsmålet om Guds svar eller fråvære ligg og dirrar under denne vesle historia – samtidig som den bizarre avslutninga igjen snur diktet frå tragedie til komedie, og der blir det hengande – vi smiler og gret av eit slikt dikt, som både handlar om Gud og det moderne, og ironiske observasjonar av reklamens plass i det offentlege rommet. Diktet er slik:

Den ensomme veranda

Langt inne høyt oppe i en stor by hang en ensom veranda,
oppe under skyene hos vinden og som aldri noe menneske hadde satt sin fot på
fordi det var så dypt ned og så kaldt derute.

Den syntes den var den ensomste veranda i hele verden
og den hørte på klokkespillet hver søndag fra den hellige Bartholomeus’ kirke,
og den tenkte hvorfor kan ikke den gode Gud hjelpe mig,
han er jo også høyt oppe
og han kunde bruke mig som en liten hylle til å legge sine små ting på.
Vestenvinden kjente den best, så bad den vinden spørre.
Da kom et veldig stålstillas og klatrende menn en dag
og de hugget den ned med acetylenflamme på mindre enn 8 minutter
og hengte opp en sprakende lysreklame i rødt og blått
for Skotsk Whisky.

Rakel Christina Granaas velger «Pavane» | september 2006

Noen dikt smyger seg inn mellom muskelfibrene og hjernevinningene og blir værende der. For meg er «Pavane» et slikt dikt. Totaktet og stolprete, men likevel smidig, dansende. Pavanen, «denne sære påfugldansen», er kropp og bevegelse i møte med stivnet tradisjon, kultur og historie. Ja, nettopp møte og overganger – mellom gammel og ny tid, mellom det temmede og det ville. «Pavane» er i tillegg et naturdikt som utfordrer vårt forfengelige, kulturbestemte blikk på naturen: «denne stumme / forstemte lek med skyers påfuglhaler». Diktet favner alt, også døden og det stumme fraværet. På samme tid er det en opptakt, en innledning – til liv, til tanke, til nærvær. Til mitt nærvær i rytmisk møte med ordet og det hemmelige livet som aldri tar slutt.

Pavane

Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
– likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledt i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som om de alt var døde
– den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
– er det den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv – slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.

Nora Simonhjell velger «Den lille bonden» | august 2006

Eg hadde ikkje fått vaska møkka av fingrane da telefonen ringte. Skulle berre inn ein liten tur etter kveldsmjølkinga, vaske meg og raske med meg ei ‘kakskiiv’ i handa før eg gjekk opp i siloen att. Håslått. Ein må utnytte finveret, så dagane blir lange når det er sol og tørt gras på Nordmøre. Kontorkroppen har godt av å bli minna av kor han kjem frå og orda mine vil alltid stå i gjeld til generasjonar med verkande ryggar og tunge tak. I dag driv søster mi saman med foreldra våre, og veslejenta hennar stabbar rundt i garden. Eg dro heim, og heimanfrå, når graset vel var kome i hus. Med reinvaska fingrar, men framleis øm i musklane, byrja eg bla i ein forfattarskap eg berre kjende brokkar av. Diktet «Den lille bonden» forankrar ord i jord. Slik blir dette eit viktig dikt, og eit aktuelt dikt, som minner oss om det viktige arbeidet som alle gardbrukarar gjer og gjorde.